anon000

Jeg var nesten oppløst i tårer allerede etter de første fem minuttene; fantastisk god film, som jeg også (og dessverre) kunne relatere meg med. Håper mine kodete anmeldelse endelig gir mening nå... Uten å ha sett Nocturnal Animals, Silence og The Handmaiden enda, kan jeg konstatere Arrival som hittil 2016s aller beste film. Villeneuve er fantastisk ja, og Prisoners er nok en perle. Selv Sicario, som jeg regelrett hatet for dens forvridde pro-Trump vinkling av emnet i filmen, oser av kvalitet og teknisk brillianse over hele linja.

Svaret er ganske enkelt "nei". Du trenger ingen oppgradering, og 3930K holder fortsatt koken enda, da CPU-arkitekturer møtte veggen rundtomkring da din 3930K kom på markedet. IPC-endringene fra IB-E til BW-E er hva, 15%? Men selv da er forskjellene langt, langt mindre i gaming. Og hvis du noensinne har planer om å spille i høyere oppløsninger enn 1080p i fremtiden, da du ønsker å oppgradere til GTX 1080, så snakker vi om forskjeller på 1% mellom en 3930K og 6800K i 1440p. Selv en i5 4c/4t (i dette tilfellet 6700K med HT/av) vil gi samme gjennomsnittlige og laveste FPS i 1440p. Så det blir en overflødig oppgradering. Når det gjelder oppgradering av GPU, kan det være verdt å vente på GDC 2017 i slutten av februar, og se om vi får noen videre info om den mulige lanseringen av GTX 1080 Ti (som kan ha en effekt på prisen på 1080 i dag). Om du noensinne har planer om å oppgradere CPU likevel, kan AMDs Ryzen, som også ventes lansering under GDC, være et interessant alternativ. Alle rykter og informasjon AMD selv har gitt tyder på at Ryzen vil han en IPC som er tilsvarende Haswell-E (altså ca. 3% bak dagens BW-E). Om du får en Ryzen 6c/12t til en god pris da, så hvorfor ikke? Da vil selvsagt den største grunnen til oppgradering være oppdatering av plattform og nyere funksjoner, som M.2-SSDer, DDR4-minne, USB Type-C, osv. Å ligge ~6% bak KL i IPC har liten til ingen betydning i spill (og da spesielt i 1440p eller høyere oppløsninger). Det du dog kan gjøre er å kjøpe DDR3-brikker med høyere frekvenser, da nyere tester viser at man kan få en betydelig økning av dette. Så DDR3-brikker helt opp til 2800 MHz hadde faktisk vært å anbefale. En god OC på 3930Ken er også å anbefale. Da kjøper du ganske enkelt ikke et GTX 1080. Selv i 1440p, vil et GTX 1080 klare å oppnå 110-120 FPS i gjennomsnittet i et spill som BF1, med alt på Ultra. For 1080p@144hz (hvis du har en 144hz-skjerm?), vil da GTX 1070 (eller eventuelt Vega, som kommer i mai) være et mye bedre alternativ for deg. X79-plattformen støtter ikke DDR4.

Mer Villeneuve-magi! Gleder meg som en unge til denne filmen, og traileren gjør en fantastisk jobb med å fange originalens atmosfære (blir interessant å se hvor godt Jóhann Jóhannsson klarer å etterligne Vangelis).

God Jul!

TB-La_Menthe

Gå for OnePlus 3T. Var selv i påvente av Pixel, og mistet mye av interesse for et kjøp som resultat av flere faktorer, deriblant pris. OnePlusen har nogenlunde samme rene grensesnitt, og har i tillegg det i tynnere og vakrere design. Samtidig får man med markedets raskeste fingeravtrykkleser, markedets raskeste ladeteknologi (som også holder telefonen kald til enhver tid), solid bakkamera, rimelig god frontkamera, 64GB intern lagring, 6GB RAM, samme SD821-prosessor (den er dog en del raskere, da Pixel har underklokket sin) og veldig god batteritid. Prisen på 4300,-, om man bestiller direkte til Sverige, er slettes ikke verst heller. En annen fin ting med telefonen er den faste nyprisen, og ikke minst den kunstig høye bruktprisen her i Norge. Du kan enkelt selge telefonen for ca. det samme du kjøpe det for om et halvt års tid (så lenge du passer på å selge det før OP4 kommer ut). Bruktprisen på OP3 her i Norge er på ca. 4200,-; jeg betalte 3500,- for den i Juni. Ellers er det verdt å nevne at Huawei P9 er på tilbud på 2999,- akkurat nå.

5 episoder er sett og det var nok for meg. Historien er uttrykksløs, karakterene monotone (når selv Hopkins klarer å kjede deg, vet du at noe er galt), og den uklare oppbyggingen lite engasjerende. Kanskje serien har mer å tilby hvis jeg gir den flere episoder. Men jeg er ærlig talt lite interessert i å spille gulrot og stokk med spørsmål på spørsmål som hoper seg opp i kjent Lost-stil; spørsmål som bare er der for å gjøre serien fengslende, men som ebber ut i det plagsomme.

OnePlus 3T ble nettopp lansert og vil være tilgjengelig fra og med 28. november. Har selv OP3, og kan med bred erfaring av en lang rekke flaggskiptelefoner de siste årene si at dette er 2016s klart beste enhet (kan legge ved en brukeranmeldelse, hvis du vil). Jeg kan virkelig ikke anbefale deg å kjøpe noe annet, såfremt du bor nærme svenskegrensen og kan bestille til en postadresse der. Telefon nummer 2 på listen er Googles Pixel. Den er dog rimelig stivt priset på sinnssyke 9000,- for billigste modell.

Da var Arrival sett, og om jeg skulle formulere denne filmen med en setning så er det "hva Interstellar burde ha vært". Kan prøve å gi en så skånsom skildring som mulig uten å røpe for mye (de gjorde i hvert fall den jobben bra med trailerne). Som de andre av Villeneuves filmer, er Arrivals verden innrammet i en bitende og resignert representasjon av folket. Amy Adams og hennes omgivelser er negative og konfronterende, og det meste av uttrykk for uskyld og godhet nedtrykkes av samfunnet som ikke lenger eksisterende; som et gammelt arr en bør etterlate/glemme. Men ulikt Sicario, har filmen optimisme. Den omfavner arret som en del av et en del av ambivalente omstendigheter av både gode og dårlige minner, verdig lengsel som alle andre følelser. Den viser at selv det kalde kan virke lindrende. Det hjelper desto mer at filmen, ganske overraskende, er en slags motpol til Sicario fra et politisk perspektiv; fra å gå fra det som er nærmest pro-Trump propaganda, har Villeneuve i denne omgangen laget en anti-krigsfilms (selv om krig ikke bevilges noe mer tid enn i samtalene til karakterene). Arrival er mer en film om menneskets instinktive skrøpeligheter, i tillegg til dets emosjonelle krefter og begjær. Filmen er vanvittig nedslående og negativ, men den er også dempende i form av denne negativiteten. Så godt og så personlig klarte Villeneuve å formidle dette, at jeg på slutten av filmen satt igjen oppløst i tårer. Det har enda ikke gått en time siden jeg så filmen, og det vil nok ta lenger tid før jeg slutter å tenke på den. Inntil videre kan jeg understreke at Villeneuve nok en gang har laget en utsøkt film med politiske, sosiale og psykologiske emner blandet i mektig symbolikk, faretruende spenning og emosjonell skåldhet. Igjen bedre enn det meste andre, om ikke alt det andre, jeg har sett i år.

Skal selv se den i morgen. Har enda til gode å se en dårlig film av Villeneuve, og han har rimelig kjapt blitt en av samtidens beste regissører. Han har produsert 3 andre filmer siden 2013, alle av de er mektige på sitt vis. Neste år får vi også Blade Runner 2049.

Trump har klart å erverve seg en drøss av stemmer som alle antok han ikke ville, og ser nå også ut til å vinne i Florida. Brexit-situasjonen i reprise, dette... akkurat nå er det rimelig sikkert at Trump vinner valget. Republikanerne holder også majoriteten i Kongressen, som vil bety en eventuell "carte blanche" for enhver lovforslag lagt fram av Trump. Fantastisk å følge med på NRK akkurat nå (04:52 i skrivende stund). Desperasjonen og frykten i den skjelvende stemmen til Ingvild Bryn er festlig. Selv panelekspertene klarer ikke å skjule forbløffelsen. Jon Georg ser ut som han vil ta en kjapp fly hjem til Norge og grave seg en atombunker...

Kanskje jeg ikke var tydelig nok. Mine problemer med Maher gjelder ikke bare Israel-Palestina-konflikten, men hans generelle mangel på kunnskap og villighet til å snu enhver form for diskusjon om til en hjernedød og useriøs debatt. Jeg har generelt lite til overs for det meste andre han sier, fordi han rett og slett ikke kan noe. Showet hans har like mye intellektuell dannelse som partidebatter for ungdomskoleelever. Les heller nyhetsrapporter, debatter og innslag på nettsted som Democracynow, Counterpunch og Zcommunications, for å få en bedre, mer selvstendig og ikke minst mer kritisk blikk på amerikansk politikk.

Folk beskriver dette som et valg mellom høyre- og venstresiden. I realiteten er dette et valg mellom to høyreorienterte politikere; to hauker som er vanskelige å skille fra hverandre annet enn i semantikken. For å ikke snakke om to presidentkandidater som knapt vil ha noe innvirkning på overordnende amerikansk politikk, slik ingen annen president før dem i etterkrigstiden har klart. Ikke nødvendigvis fordi de ikke vil, selv om majoriteten av tidligere presidenter er doktrinært/trimmet av eliten. Men fordi de rett og slett ikke har nok midler til det; selv Mahatma Gandhi ville hatt problemer med å endre på noe, hvis kan kom til makten. USA er blitt til et plutokrati med fleksibilitet kun innenfor de rammene satt av landets velstående minoritet. Og det er ikke som om befolkningen ikke er klar over det, da majoriteten av av velgerne er forferdet over begge alternativene som er satt foran dem. De blir altså nødt til å velge mellom to kandidater som de engang ikke liker. Vi har god kjennskap til det her i Norge og generelt i resten av Europas usunne demokratier, der en marginalisert befolkning har liten innflytelse på politikken. En kan ha et parti fra ytre venstre eller høyre i makten, og den førende politikken vil være mer eller mindre den samme (med små endringer her og der). Kypros’ regjeringsskifte fra et konservativt høyreparti til et kommunistisk parti for noen år tilbake, der knapt noe ble endret, er et perfekt eksempel på dette. Trumps bemerkelsesverdige popularitet, som skjer til tross for et mediemenneske som er kraftig anti-Trump og pro-Hillary, viser et skremmende bilde av det amerikanske samfunnet. Trump er et direkte resultat av feilslått amerikansk politikk i form av en nyliberal økonomi som har vært ødeleggende for alle andre enn eliten. Vi ser effektene på det her i Europa og, nå, der Skandinavia ser ut til å være et av de få områdene som prøver å gjøre motstand mot tilintetgjørelsen av velferdssystemet. I tillegg har det amerikanske folket ganske skingrende blitt pisket med krigslyst, frykt og lumske trusler av medier siden 11/9. Selv under Obama, som er en såkalt due, har vi vært vitne til opparbeidingen av en de mest ekstreme terroristkampanjene i moderne tid: dronekrigføringen. Trump, Tea-party-bevegelsen og andre til ekstremt høyre er en konsekvens av alt dette. Vi får kandidater som Trump og andre republikanere som har null bakkekontakt med virkeligheten fordi amerikansk politikk har blitt skyvet kraftig til høyre de siste tiårene. Det er ingen høyre-sentrum lenger, som på 1950-tallet ("venstreradikalen" Sanders' politikk er på mange måter sammenlignbar med de av det republikanske parti på 50-tallet). Det er høyre mot det ekstremt høyre. Uten en venstreside som kan representere grasrotbevegelsen, da et gjennomsyret nyliberalt samfunn som USA har knust ethvert forsøk på det gjennom moderne historie, er den høyreekstreme og nærmest fascistiske utgaven av det, det eneste alternativet de har. Det ser man i den store andelen av arbeiderklassen som støtter oppunder Trump. Maher er like uvitende, simpel og overbærende som Trump selv. Fyren er jo en komplett tosk fra ende til annen. Bare å høre han blabre i vei pro-israelske agitasjoner (som forresten er noe han gjør nesten hver eneste gang han får anledningen) er brysomt å høre på. Det er bare å se på episoden når han har Oliver Stone på besøk, og hver gang Stone forsøker å få igang en konstruktiv debatt, så blir han avbrutt av Maher, som vrir diskusjonen om til noe useriøst. Til slutt gir Stone opp og gjør ikke annet enn å sukke og se ned på bordet som et dødt lik.

...