Nerd, dette er ikke så komplisert som det ser ut som - og her snakker jeg av direkte erfaring.
Hun har tross alt fortalt deg hva som har skjedd - og til en viss grad hvorfor. Nå er det egentlig opp til deg.
Det første du selv må finne ut av - ved å være ærlig med først og fremst deg selv - er om du virkelig klarer å stole på henne.
Tilgivelse er en ting. Det å velge å leve sammen etterpå hvor tillit er et helt klart must, er noe annet. Og det er det bare du som kan ta stilling til. Ingenting av det hun sier eller gjør nå fremover (ihvertfall i nærmeste fremtid) vil påvirke deg. Du må ta stilling til, bestemme og akseptere på helt egne premisser.
Når det er sagt, så synes jeg man skal legge bort moral - den er ikke verdt noenting i en slik sammenheng. Og få høre fra andre at "...hun hadde jeg pælmet ut..." hjelper ikke deg noe. Og som du så fint skriver, dere har en sønn dere skal være forbilder og foreldre for - det er faktisk viktigere enn egoet til deg og fruen til sammen. ' />
Hvem vet, kanskje hun trengte en "smekk" for å se hva hun egentlig har? Kanskje du trengte det samme? En oppvekker? Kanskje dette fører dere nærmere hverandre?
Men det kommer likevel ned til en ting: Tillit. Det må fungere. Hvis ikke, er det bortkastet energi. Dessverre.
PS: Jeg er i den posisjon at jeg ikke aksepterer utroskap. Men jeg kan faktisk strekke meg til å forstå hvorfor det skjer. Partnere er ikke utro mot hverandre sånn helt uten videre. Det ligger alltid noe bak. Det betyr likevel ikke at det "er lov", men at det kan forstås.
Du vet ikke hva du har før du har mistet det...
