Anax

Supermedlem
  • Content Count

    3,767
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

0 Neutral

About Anax

  • Rank
    Major

Contact Methods

  • Website URL
    http://

Profile Information

  • Gender
    Male
  • Location
    892 Momona ST. Honolulu, Hawaii
  1. Det er meningsløst å forsøke å forstå en slik handling. Men slik er resultatet når du har en våpenkultur som sier at det er helt greit å gå til innkjøp av våpen til selvforsvar/moro skyld kombinert med typen våpen og et helsevesen som ikke er i stand til å plukke opp utsatte mennesker. I følge Smallarmssurvey så har i gjennomsnitt hver tredje norske innbygger et skytevåpen. i USA (landsbasis) ni av ti (meget unøyaktig fremstiling da mange våpeneiere er i besittelse av mer enn ett skytevåpen). Så i USA er det tre ganger så mange skytevåpen per innbygger som i Norge, og en våpenkultur som er hinsides det vi i norge kan referere til som fornuftig. Deler av grunnen til det er at inntil nylig gjennomførte tilnærmet alle norske menn førstegangstjenesten og bleslik kjent med skytevåpen og et relativt fornuftig forhold til den vanvittige skaden de kan påføre, videre tilsier norsk våpenkultur at du enten har skytevåpen til jakt, eller presisjonsskyting. Hvis du i din våpensøknad i tilpolitiet nevner at du skal bruke våpenet til selvforsvar så får du et stille avslag, i USA er det normen. (og i mange stater kreves det knapt nok legitimasjon, og ingen annen bakgrunnssjekk for kjøp av våpen.) Videre våpentypen. I Norge så har man tilgang på hagler og rifler med relativt begrenset magasinkapasistet. Pistoler omsettes uten større begrensninger i magasinkapasiteten - men nok en gang så er det en helt annen våpenkultur i norge, som gjør at det blir vanskeligere for den gjennomsnittlige gærning å få tak i våpen. Men forøvrig. Faen så sjukt.
  2. I rekkefølge: “Kari”-“Anne” funker dårlig (jeg velger å ta innspillet seriøst, til tross for den åpenbare idiotien i innlegget ditt). Ikke bare fordi dette IKKE er ønskelig, eller praktisk mulig, men også fordi det hadde blitt ekstremt slitsomt. Is the juice worth the squeeze? Neppe. Dette er heller ikke ment som en “hvordan kapre drømmedama?”-tråd. Vi har allerede avklart at det ikke finnes sjanse i havet for en meg-“Kari”-løsning. Og det er som sagt ikke noe problem, mitt problem er møtet mellom rasjonalitet og emosjon. Og jeg takker masse for svarene deres, jeg er som sagt ikke ute etter en fasit-løsning. Perspektiv er heller det jeg ser etter, for fra mitt froskeperspektiv, fra bunnen av den proverbiale brønnen er det mørkt, og ingen umiddelbar løsning i syne. (Og, en hollywood chick-flick trenger en antagonist, gjerne bevisst, så vidt meg bekjent har ikke “Kari” noen anelse om hva som foregår, og slik skal det for alt i verden forbli). Men back on track. Jeg har tross alt overlevd i dette forholdet i fem år, og selv om jeg gir uttrykk for at det ikke har vært noen problemer, så må det ikke forstås som at forelskelsen har vært på 90+%, men de kjipe bølgedalene har alltid gått over etter to-tre uker. Nå har jeg vasa rundt i denne tilstanden siden oktober. Tja, jeg vet ikke, men det er på en måte sakens kjerne. Jeg tolker heller denne oppdagelsen som at det ikke var nettopp utseendet, men heller slik “Kari” fremsto som person som virket forlokkende i utgangspunktet, og så kom heller annerkjennelsen av at hun er vidunderlig vakker som et resultat av at tanken på henne som noe mer enn bare en studiekammerat. Men, jeg digregerer – spørsmålet jeg på en måte forsøker å finne svar på er. Er disse følelsene en sunn og normal reaksjon i et forhold, eller et uttrykk for at forholdet til “Anne” mangler ett eller flere sentrale punkt? I to år nå har jeg hovedsakelig jobbet sammen med jenter, og selv om de mange av dem nok kunne ha kapret mangt et mannehjerte har det aldri vært interessant utover en typisk: «Bro! Check dat ass!» *Epic Highfive* Dette er primært grunnen til at jeg ikke har gjort noe som helst annet enn å avvente situasjonen. Jeg vet at vi har hatt det fantastisk flott tidligere, men jeg må innrømme at det ofte har ligget en slags irritasjon og lurt oppunder enkelte sider ved “Annes” adferdsmønster, ikke at hun gjør negative ting, men mekanikken i mye av det hun forsøker å oppnå med sin adferd er ofte veldig gjennomsiktig for min del, og det reflekterer sikkert mer negativt på meg at jeg lar meg irritere over den typen åpenhet. Tilbake til kjærnen. Jeg er dritredd for at dersom det skulle bli slutt så sitter jeg 30 år inn i fremtiden som ensom og bitter med trygda i den ene hånda og kuken i den andre. Veldig godt poeng. Men nok en gang, ikke “Kari”s utseende som tente interessen. Evnen til å på elegant vis formulere hvorfor Bård og Harald er to av norges største komikere får ta ansvaret for den prestasjonen. Plan nå er å sit tight, til over nyttår, får en sabbat fra, 23-3. Gidder ikke å quote QED, men i feels it. Er litt av grunnen til at jeg startet tråden. Jeg trenger flere perspektiv på situasjonen, jeg sitter med alle tilgjengelige fakta, og selv om jeg ikke klarer å formidle samtlige på tilfredstillende vis så er det interessant å se hvilke forskjellige innfallsvinkler folk har til situasjonen. Til tross for min forsøksvise formålsrasjonalitet så er jeg ikke uten verdier, jeg skylder “Anne” mye, hun er romantiske følelser eller ikke, en av mine beste venner. Du er sterk og klar. Men jeg (liker å) tror at forholdet til “Anne” utviklet seg fra det stadiet til noe annet. Men jeg kan ta feil, kanskje jeg endelig har våknet opp fra pubertetståka. Forøvrig takk for dagens beste post. Og før jeg går videre, la meg nok en gang understreke at “Kari” er waaay out of reach, så det er ikke noe issue (for the record, tror ikke jeg har klart å friendzone meg selv enda, selv om det jo hadde vært en grei måte å få bekreftet utilgjengeligheten på, så tror jeg underbevisstheten min lider av Homo Eoconomicus og hele tiden forsøker å holde alle muligheter åpne). Problemet med den holdninga er at den tidvis krever mye bevisst aktivitet for å få det til å fungere, for plutselig så sitter du der og føler for noen andre, og kan ikke for ditt bare liv huske hva som gjorde at du fallt for hun du er sammen med, og da sitter du igjen med en typisk gresset er grønnere på den andre siden-situasjon, noe jeg nå til en viss grad opplever etter 5 år, du kommer sannsynligvis dit selv en dag. (for the record. Alle involverte er i begynnelsen av tyveårene. “Kari” er yngst, og jeg er eldst. – er ikke ute på barnerov. Nå har jeg bevisst forsøkt å ikke komme for tett innpå “Kari” – nettopp for å unngå den situasjonen hvor man blir mongoforelska og tilbringer hvert våkent øyeblikk med jenta i tankene, om det har vært særdeles effektivt vet jeg ikke. Har ikke sett “Kari” på en måned, men hu dukker fortsatt ofte opp i tankene. Og forsåvidt føles det litt som å bli sparka i magen (på en god måte ) hver gang det kommuniseres. Joda, både “Anne” og jeg er tålmodige mennesker, men følelsen av at interesser og oppfatninger spriker stadig mer klarer jeg ikke å fri meg fra. Kunne du f.eks. vært sammen med bestekompisen din uten å være homofil? Selv om dere kommer jævlig godt overens og ikke går hverandre på nervene? Satt på spissen, ja, men føler at det illustererer hvordan et forhold fort blir uten de riktige følelsene. Forresten, den kanskje mest allmen-irriterende bieffekten ved å konstant ha dette jævla dilemmaet over seg er at 70% av all musikk fungerer som en instant påminner om situasjonen.
  3. Tittelen sier alt - og samtidig ingenting, men dere skjønner fort hvor denne tråden tar veien. Advarsel, dog, dette er ikke en “hvordan få drømmedama”-tråd. Bakgrunn For nesten fem år siden innledet jeg et avstandsforhold til ei jente(la oss kalle henne "Anne" - det var det første jeg kom på). I ærlighetens navn så var det ikke den store forelskelsen til å begynne med, men snarere en praktisk ting (tilgang på sex og bekreftelse), og jeg visste at jenta var sånn passe awesome (litt utvanna Manic Pixie Dreamgirl-aktig), og etter en stund blomstret kjærligheten virkelig. Etter fem måneder flyttet hun til Oslo for å fullføre sin videregående utdanning her og være sammen med meg. Et jævla imponerende valg ettersom hun var 17 og hun bodde over 60 mil unna i utgangspunktet. Jeg må i ettertid medgi at jeg var litt skeptisk, men nok en gang, et ganske praktisk opplegg (hey, sex! og bekreftelse), og hennes utdanningsalternativ der hun kommer ifra var ganske begrensa. Etter videregående flytta vi sammen, og ting var ganske ok. Litt opp og ned, men kjærligheten seiret, og jeg dro i militæret i januar 2010. Vi snakket sammen på telefon hver eneste dag i ett år (bortsett fra åpenbare avbrudd som øvelser ol.). I omkring oktober/november 2010 begynte jeg å tvile litt og ga litt faen i det hele i ca. to-tre uker. Kombinert med en middels kraftig deprimert periode (det hjalp heller ikke at jeg for første gang på 9 måneder møtte kvinnfolk - noe min avdeling hadde manko på i mitt innrykk), men jeg tvang meg gjennom den emosjonelle spissrotgangen og etter dimm var alt greit igjen, som med alle forhold opp og ned, men generelt helt greit, og helt uten krangler. Aktører “Kari” – Ei jente jeg absolutt ikke har sjangs på. Sikkert ca. 27% smartere enn meg, er istand til å ta stilling til og formulere fornuftige oppsummeringer av komplekse internasjonale konflikter. “Anne” – min nåværende kjæreste. Forsåvidt et vidunderlig menneske, men jeg føler på mange måter at forholdet har tapt seg og blitt til et vennskap med obligatorisk kyssing og sex. Smart jente, men virker uhelbredelig naiv og barnslig noen ganger. Situasjon I august i år begynte jeg på universitetet, og tok en av disse samfunnsvitenskapelige emnene som kryr av heite smarte chicks - Ikke noe problem - jeg er et rasjonelt tenkende menneske, og har i løpet av hele videregående bare skrudd av enhver tendens til interesse for andre kvinnfolk enn "Anne". Men så i løpet av Oktober satt jeg i kollokviegruppe med noen medstudenter, og la merke til at "Kari" i tillegg til å være jævlig intelligent, også hadde utseendet med seg. Jeg - som tar mål av meg å være rasjonell i enhver situasjon - forsøker å skyve disse tankene vekk. Enkelt nok helt til tankene melder seg igjen. Og igjen. Og igjen. Og slik fortsetter det. Vi snakker litt om div, men jeg forsøker å holde avstand. Eksamen kommer og går, jeg gjør det ræva. Greit nok - i tillegg til den gryende distraksjonen har jeg aldri vært stor på selvdisiplin. Så dagen etterpå, lørdag, konsert, storslagen dag, meg og en av mine kammerater har sikra oss billetter, gleder oss stort. Fordi oppvarmingsbandet er en relativt spaced out fyr står vi og nyter en øl i lobbyen. Plutselig er "Kari" der. Etter en obligatorisk awkaward klem(det føltes godt, men jeg blir alltid mongo når jeg blir tatt på senga av pene jenter) Gjør kort prosess, og hu stikker for å få med seg oppvarminga. (vi holder avstand og nyter konserten langt fra scenekanten). Og det var siste gang jeg så jenta. Er usikker på om jeg sendte noen meldinger til "Kari" på konsertkvelden - umulig å vite, sletta alt av meldinger på telefonen i løpet av natta, men kompis sier at jeg en periode satt og trykka masse på telefonen (i følge noen av mottakerne så var jeg visst ytterst emo, så det er jo en viss fare for at jeg allerede nå har hodet langt opp i ræva). Greit. Så, sist fredag kommer det til kontakt igjen i forbindelse med eksamenssensur, og siden vi begge er enkeltemnestudenter så kommer samtalen over på hvilke emner vi skal velge til neste år, og hun ymter frempå om at kanskje vi skal ta noen emner sammen. Jippii? Problem Jeg har overhodet ikke sjanse på “Kari”. Og det er helt greit, det kan jeg forsone meg med og er således ikke problemet her (det ville ha ført til ytterligere komplikasjoner, men samtidig gitt meg større fleksibilitet). Min erfaring med kvinnfolk var frem til "Anne" begrenset til nettop at jeg ikke har hatt sjanse på dem. En lang rekke med avbrutte forsøk på å skaffe seg dame, og så med en gang jeg ga opp, så satt jeg i saksa. Jeg har som sagt ikke sjanse på "Kari" - men de forbanna følelsene er der likevel. Og det går utover forholdet til "Anne" - som jeg fortsatt er glad i, men som jeg ikke nødvendigvis elsker på samme måte som jeg gjorde tidligere. I forholdet sitter jeg igjen med følelsen av at jeg strekker meg lenger og lenger i forhold til det meste – humor, helse, popkultur – vi er plutselig litt mer forskjellige. Samtaler om nyhetsbildet ender med at jeg må forklarer bakgrunnen for konflikten/hendelsen, og at jeg blir premisslevrandør for den påfølgende diskusjonen – og det er jævla kjedelig. Men viktigst av alt – hvordan kvitte seg med en masse uønskede følelser? Det er utmattende, jeg blir depressiv og utrivelig overfor alle andre. Og selv om jeg sitter igjen med følelsen av at jeg vil ut av forholdet, så vet jeg at den tanken har sitt utspring i en emosjonell reaksjon jeg ikke har opplevd siden jeg var 17 år. Og det gjør så jævla vondt. Jeg ser hvilken smerte det forsårsaker “Anne”, og jeg merker absolutt hvilken smerte det forårsaker meg selv. Virka dette halvveis sammenhengende? Input mottas med takk. Bare sleng ut spørsmål dersom jeg skulle være uklar på noen punkter. Såh, nå skal jeg gå å deppe-lytte til Elvis og Bob Marley
  4. Anax

    morra di er nesten like gay som deg!

  5. Anax

    skal hilse fra mordi. Hun sa at hun ikke finner den lille jøde-hatten din.

  6. Anax

    Hvem er dama i siggen din?

  7. Larss

    Superbad p g ? :p

  8. beep

    fordi du er en kommunist!

  9. Hvorfor er jeg jævla idiot?

  10. Hvorfor må du være så jævla idiot noen ganger?

  11. føler at angel er litt helt

  12. føler at runar + sau = sant