uvisst

Rekrutt
  • Content count

    2
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

0 Neutral

About uvisst

  • Rank
    Menig
  1. Heihei, noen av dere kjenner meg så tenkte det da var like greit å opprettholde litt anonymitet ved å lage en ny bruker når jeg gir fra meg selv for å se hva den gjennomsnittlige battlefield-brukeren har å si. Kveldens tema: Selvtillit! Jeg er i begynnelsen på 20-åra, så da går jeg vel i kategorien ung mann. For tiden farter jeg rundt i grønn uniform men har og hatt litt tid til å tenke, så da tenkte jeg at jeg likevel kunne dele det for å se hva dere har å si... Jeg føler jeg har spontant dårlig selvtillit, ihvertfall når det kommer til kjærestefronten uten at jeg har noen spesiell grunn til det. Er nærmere 2 meter lang og går vel i kategorien trent og kjekk, jeg trivest med hva jeg gjør og jeg er flink i det. Damer: Jeg sliter veldig med å si hva jeg faktisk mener når det kommer til søte jenter, om det er kjærligheten som gjør meg stum og dum eller om det ligger noe bak er vel det jeg er mest usikker på. På fylla er det en helt annen ting, men one night stands er ikke like givende som det var før. Jeg vil ha noe mer! La meg sette dere inn i situasjonen jeg er i for tiden: Igjennom en veninne på ungdomsskolen ble jeg introdusert til det som har plaget meg i 6-7 år. Damer kom plutselig på agendaen, men det var annerledes enn den vanlige skolegård-romantikken. Det var noe spesielt. Det gikk som oftest i tekstmeldinger og telefonsamtaler siden hun bodde i bygda ved siden av, selv om det var både kinodate og besøk med i bildet. For noen måneder siden fant jeg igjen den gamle telefonen min der det var flust av meldinger fra "X" (ja vi kaller hun X i denne fortellingen). Da så jeg hvor åpenbart det var at det kunne blitt et forhold hvis jeg hadde vært et oppegående individ. Men den gang ei, jeg gikk de to første årene på VGS et annet sted enn hun og hun fikk seg kjæreste. 3. året var jeg derimot på samme skole og sted som hun og i russetida ble det mye prating og litt mimring. Hun var dog fortsatt i samme forhold, Houston we have a no go! For ikke så lenge siden ble det slutt mellom X og kjæresten og plutselig kom vi i snakk igjen, og for tiden snakker vi sammen nesten hver dag. Friend-zone ser jeg ikke på som en bekymring, etter noen glass vin og en time eller to med mimring skal jeg klare å bryte den. Problemet er å manne meg nok opp til det. Kanskje jeg er redd for forhold og det ikke er selvtilliten?. Ikke vet jeg, det er opp til noen andre å finne ut! Jeg merker derimot at jeg virkelig sliter å finne de rette ordene når vi snakker sammen og føler det er vanskelig å opprettholde samtalen. Det går som oftest i "hvordan er det å studere?" og ellers tørrprat. Utrolig nok spør jeg her om en ice-breaker/samtaleevne når jeg snakker edru med kvinner på et internett-forum, hva har verden kommet til? Grunnen: Jeg kan vel klassifisere barndommen og spesielt ungdomstiden min som ganske turbulent og ikke helt A-4. Skilsmissebarn - ser ikke på det som noe problem, foreldrene mine har altid hatt en god tone og jeg fikk ganske bra oppfølgning når de skilte seg. (jeg var vel 11 år hvis jeg ikke husker helt feil). Men skilsmisse går vel som ganske A-4 nå for tiden, så her kommer det som er litt mer uvanlig får jeg håpe for andre sin skyld: Min 10 år eldre storebror har vel ikke hatt det like lett, og temperament blandet med dårlig dømmekraft og brennevin med en kort lunte på toppen er sjeldent en suksess, ihvertfall ikke i dette tilfellet. Fra han var 20 til for et halvår siden har vært ganske mørk. Jeg har bodd med min mor der han og har bodd og fortsatt bor. Jeg har opplevd alt fra generell skriking, banning og knuste dører, slåsskamper der venner av min bror har prøvd å roe han ned til situasjoner der både min mors og min egen sikkerhet har vært i stor fare. Fra jeg var 13 har jeg alltid vært nervøs i helgene når min bror har vært på fest, nettopp fordi jeg vet hvordan han kan reagere og den minste konflikt på en fest kan gå utover oss her hjemme. Når han i fjor dyttet min mor i bakken mens han prøvde å låse seg inn i bilen sin for å fyllekjøre sprakk det for meg. Jeg endte opp med et lite brudd i nesa og han med 4 ribbeinsbrudd og generelt en mørbanket kropp. Jeg har aldri følt meg så selvsikker som i adrenalinrushet etter det basketaket. Men kaster man en stein rett opp i lufta kommer den som ofest ned igjen og treffer deg. Dette var også tilfellet her. Heldigvis har ikke en sterkt beruset mann på 180 cm en stor sjanse for å gjøre motstand når 90kg og 2 meter med edru ungdom setter seg på ryggen hans og holder han nede til politiet kommer. Etter dette har det vært musestille siden han skjønner at jeg er lei av tullet hans. Men selvtilliten og og trua på meg selv er fortsatt manglende på damefronten. Det begynner å komme seg på andre fronter, sikkert på grunn av at jeg blitt flink i det jeg driver med for tiden. Men jeg kjenner jeg ofte tviler på meg selv og den følelsen tærer på meg og gjør meg mindre effektiv i mitt arbeid. Løsningen: Det er ikke en ukjent påstand at trening og resultater booster selvtilliten, men jeg føler ikke det slik. Jeg trener 4-5 ganger i uka, både kardio og styrke, føler ikke at det gir noe fremgang. Hva har dere å si? Jeg vet det er wall of text men håper og tror at de som leser dette underforumet tar seg tid til å lese godt igjennom og sette seg inn i det. Psykolog er et alternativ, men vil først høre hva "mannen i gata" har å si. Flaming og useriøse svar har ingenting i dette underforumet å gjøre, jeg minner dere på det før en moderator gjør det.
  2. Ny gameplaytrailer til BF3

    Ser ganske lovende ut, det har heldigvis gått oppover med BF serien siden 2142!