Sign in to follow this  
BcK

Orke å møte faren min?

Recommended Posts

Hei! Nytt forum og det kom i tide til et personlig problem som dukka opp her om dagen. Først la meg forklare "hvor jeg er" atm:

Den 25. september døde moren min av kreft. Ble plutselig veldig dårlig, innlagt for lungebetennelse, skrevet ut med påvist kreft med spredning, fikk drypp nr. 2 samme natt som hun ble skrevet ut, nesten blind og totalt sengeliggende, og etter det gikk det en knapp uke så gikk hun bort. Gikk egentlig altfor fort det der og jeg blir nok å måtte kjenne på det tapet en god stund fremover, men det er faktisk ikke grunnen til at jeg skriver her nå.

Her om dagen ble jeg vekt av telefonen. Var merkelig tidlig for noen å ringe meg, får normalt sett få til ingen telefoner, sjekket nummeret og 1881 sa det tilhørte "Brøyting" (litt lol). Svarte og det var en prest fra metodist-kirken i andre enden (mye mer lol). Han henvendte seg til meg etter at min far hadde spurt han om han kunne ringe og undersøke. Jeg var helt ærlig litt "bakpå" i hodet den morran så reagerte temmelig slapt på det hele og sa "jeg måtte tenke på det." Og derfor er jeg her.

La meg gi en kjapp run-down når det gjelder min far. Hele oppveksten min var han sjelden hjemme, delvis på grunn av jobb i nordsjøen en del år (6 uker på, 6 uker av), men også fordi han hadde en forkjærlighet til å gå ut "på kjøret" i dagesvis, potensielt ukesvis, og komme tilbake skakkkjørt av 3-4 dager uten søvn på amfetamin og en enorm mengde ukontrollert sinne som han, generøst, kunne tømme ut over meg og min mor. Ikke akkurat den beste barndommen, uten at jeg går dypere innpå det enn å si at han en gang prøvde å drepe min mor med meg i huset. En liten story i seg selv. Det er antakeligvis et, om ikke dét, mest definerende øyeblikket i mitt liv. Etter det har jeg basically gitt blanke f i fyren, noe småkontakt i tenårene (kjøre til fotball-treninger/fisketur), men etter fylte 15 og vi dro til Spania (10. klasse ved norske skolen i/ved Alfaz) så så jeg helt ærlig ikke noen grunn til å fortsette å ha noen kontakt med han. Ikke som om han hadde noe å tilføre :p

Det må legges til at han "ble religiøs", "fant Jesus" og visstnok går han ofte med Bibelen i hånda hvor enn han er. Han har selvfølgelig tilgitt seg selv, eller gud har sagt han er tilgitt eller hva nå en faen slags fantasi det er metodister er tilhengere av. I would love to have that kind of faith! But I have thoughts....

En gammel, gammel drikkekompis av han som møtte han igjen her i Arendal for en del år siden måtte bare avbryte hele greia siden fadern ikke ville slutte å snakke om Bibelen og Jesus mens de var i båten. Jeg er, som en del sikkert vet, ikke særlig religiøs av meg, snarere tvert i mot og selv om jeg med letthet klarer å tolerere "vanlig religiøse" så sliter jeg KRAFTIG med en gang det blir "evangelisk" av seg, at man ikke klarer å holde kjeft om det, må påtvinge sin "spesielle" tro på alle som er rundt seg, så blir det med en gang mye mer tungvindt for meg.

Han har to ganger prøvd å ta kontakt før: En gang i 10. klasse, sendte en fem hundrings i posten til Spania som jeg spilte vekk på en eller anna pinball-maskin samt øl. Andre gang var en sms jeg plutselig fikk på Svalbard, noe om "pappelappen bla bla snakke bla bla" eller noe, I honestly didn't give a shit. :p

Det jeg da lurer på er om noen har noen som helst innspill i forhold til hvorvidt jeg skal orke/gidde å møte han igjen? Jeg ser ikke akkurat store muligheter for noen forbedring av tankene mine om han, jeg tror på personlig ansvarlighet så det er HAN jeg holder ene og alene ansvarlig for de negative ting han har gjort, ingenting annet, men kan se for meg at jeg endelig, etter årevis, får sagt det jeg føler rett i ansiktet på han og så dratt igjen. Men selv der sliter jeg. Jeg har litt vansker med å behandle følelser til tider, de kan bli litt vel sterke, så har alltid vært flink og holdt meg litt i bakgrunnen/take it slow for å ta til meg, og behandle, ting i "mitt tempo". Skal til utredning for de greiene snart, ifølge HELFO ihvertfall, men det er vel en egen story det og omtrent.

Trodde helt ærlig jeg kom til å kollapse i et slags koldtbord av alskens rusmidler når mamma ble så syk og så gikk bort så fort, alltid trodd det var slik jeg kom til å reagere på det tapet, forestilt meg det i hodet, men det skjedde ikke. Ikke i nærheten en gang. Jeg fikk ikke sammenbruddet jeg forventa, til min store overraskelse og "glede" i den situasjonen som var, men jeg vet rett og slett ikke hvordan et møte som dette med en mann som har gjort så mye negativt ville gått. Blir så totalt forskjellige situasjoner, med mamma hadde jeg noe å "jobbe med", noe å være fokusert på hele tiden. Med "Gammel Erik" så aner jeg rett og slett ikke.

Alle tips og råd folk måtte ha om jeg burde møte eller ikke tas imot med takk, og hvis ja, hvordan skal jeg håndtere det uten at ting går helt feil? :)

Helt personlig kunne jeg egentlig ikke brydd meg mindre, for meg er han bare en random dude som gjorde ondskap før, men alle mine tanker om dette spinner rundt meg. Hva jeg vil. Har gitt slipp på hatet jeg følte i altfor mange år for en god stund siden (hat er en gift, aldri hold på det!), men er det mulig jeg har gjort noe "feil" ved å kutte all forbindelse?

Urk, så typisk han å time dette slik. Manipulerende type har han alltid vært, flink til å få det som han vil.....

----------------------------------------

The good die young' date=' the bad seem to live forever[/quote'] :(

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er alltid vanskelig med slikt. Som menneske streber man naturlig etter aksept, forståelse og kjærlighet fra sine foreldre uansett hvordan de behandler det. Det er i vår natur.

Jeg tror at du kan ha godt av å møte han. Dere blir ikke bestekompiser, det kommer ikke til å endre noe om at han var en drittsekk når du var liten, men familie skal til syvende og sist være der for hverandre. Ingen vil dø alene.

Jeg skulle ønske jeg hadde tid til etfyldigere svar til deg, men dette var det jeg rakk nå. Synes det er veldig modig av deg å legge noe slikt ut såpass ærlig og usensurert som du har gjort. Mad props for det.

tafs på deg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Mitt enkle svar er at du burde gi han en sjanse, hvis ikke så vil du tenke "Hva om?".

Om du møter han og det absolutt ikke funker så kan du bare avbryte kontakten igjen med visshet om at du har prøvd iallefall?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kanskje det å muligens kunne ha gode minner om din far kan være godt for deg som person i fremtiden, det er viktig for enhver person å kunne se tilbake på noe godt med sine familiemedlemmer. Kudos for åpenheten !

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tenker noe lignende selv, "closure" er vel ordet Oprah er så glad i, men samtidig forferdelig usikker. Er tross alt 11 år siden jeg så fyren sist. Har prøvd å vri hjernen min om hvordan gjennomføre et sånt møte uten at jeg bare sitter og sender ut "The Colombian Spider Stare" mens han preker om viktigheten av 1. Korinterbrev. Kommer bare opp blankt foreløpig.

Hadde vel vært hyggelig å ihvertfall få sagt en del ting, men jeg er veldig usikker altså. Frustrating! Må bare fortsette å fundere på dette, takker for svarene så langt! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er vel neppe noen fasit for hvordan du skal handle i dette tilfellet, og det blir svært vanskelig for andre å synse om hva som er best for deg. Du må vel bare veie pros/cons på hva som kan/vil skje dersom du velger/ikke velger å treffe din far. (kall meg slashkongen)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tøft å poste, står mye respekt av det!

Når det gjelder hvorvidt du bør møte ham eller ikke, så tror jeg bare du kan svare på det. Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å være ærlig med deg selv, helt ærlig, uansett hvor ubehagelig det måtte være.

Jeg tenkte lenge over denne posten, før jeg bestemte meg for å svare på dette. Det beste rådet jeg kan gi deg:

Kontakte ham, og sett rammene for dette møtet. F.eks. ønsker du ingen unnskyldning for det som har vært, på dette tidspunkt. Du ønsker heller ikke å høre om gud og Jesus og hva han enn måtte tro på. Du kan jo også si at du i ettertid ønsker å være den som tar kontakt og tar initiativ til å møtes, når det passer deg. Da slipper du å være den som sitter med følelsene, men mer med makten.

Jeg tror det et veldig viktig at det første møtet blir formelt, en arena for videre avtaling av rammer for deres forhold, dersom det blir noe videre forhold.

Litt dumt å spørre her kanskje, men jeg satt og lurte på om fremdeles bodde i Spania?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Synd du belyser et viktig dilemma som flere og flere strever med ettersom divorceraten har steget til værs de siste tiårene.

Selv er jeg nesten i samme situasjon, men jeg har bare møtt faren min en gang før. Har ingen aning om hva jeg skal gjøre selv.

Dette er noe du må vurdere selv og ikke la han ta avgjørelsen for deg. Kort og kjedelig svar fra meg, men jeg tviler på at det er noe

fasitsvar på en så kjedelig situasjon som dette :\

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hadde jeg vært deg i denne situasjonen, så hadde jeg forberedt godt hva jeg ville si til ham og virkelig gitt ham inn verbalt. Hva så at han har funnet gud og nå er "et annet menneske". Han fortjener ikke kontakt familien sin etter hva han gjorde, og ingenting han sier eller gjør kan forandre på det. Han håper sikkert på å sakte men sikkert gjenopprette kontakten og få vise at han ikke er "sånn" lenger, men det er noe han gjør for seg selv.

Det beste du kan gjøre for deg selv er å møte ham denne ene gangen, knuse alt håp han har, og få ut hva du mener om ham og hva han gjorde. Gjør dette så vondt for ham at han ikke i sine villeste jesusfantasier vil tenke på å utsette seg selv for noe sånt igjen. Menn som han fortjener å leve og dø, mutters alene.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hadde jeg vært deg i denne situasjonen, så hadde jeg forberedt godt hva jeg ville si til ham og virkelig gitt ham inn verbalt. Hva så at han har funnet gud og nå er "et annet menneske". Han fortjener ikke kontakt familien sin etter hva han gjorde, og ingenting han sier eller gjør kan forandre på det. Han håper sikkert på å sakte men sikkert gjenopprette kontakten og få vise at han ikke er "sånn" lenger, men det er noe han gjør for seg selv. Det beste du kan gjøre for deg selv er å møte ham denne ene gangen, knuse alt håp han har, og få ut hva du mener om ham og hva han gjorde. Gjør dette så vondt for ham at han ikke i sine villeste jesusfantasier vil tenke på å utsette seg selv for noe sånt igjen. Menn som han fortjener å leve og dø, mutters alene.
Hva i helvete, Lore? Dette handler da like mye, om ikke mer, om hva BcK føler. og ikke hvordan en kan hevn på faren? Første svar i tråden så langt jeg ønsker å ta avstand fra.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg tror ikke heller det finnes noen "korrekt fasit" på slike ting, blir det noe møte så blir det nok på gefülen hele greia og seff på et eller anna offentlig sted i byen.

Scav: Bor ikke i Spania lenger, nei. Flytta fra Gran Canaria i '04 og dro opp til Svalbard og har bare vært småferier dit her og der siden da, typ. jul osv.

Jeg forstår veldig godt det lore skriver, gikk å kjente på og tenkte på slike ting "ofte" før.

Ain't nobody tell us it wuz fair

No luv for my daddy' date=' cause tha coward wuzn't there

He passed away and I didn't cry

Cause my anger, wouldn't let me feel for a stranger

They say I'm wrong and I'm heartless

But all along, I wuz looking for a father--he wuz gone.[/quote']

Det verset sitter ekstremt godt i meg og jeg vet at hvis han døde i dag, akkurat nå, så hadde jeg ikke felt en tåre. I praksis er han bare en fremmed sånn sett. Men blir det noe møte så styrer jeg selvfølgelig unna en hver konflikt-situasjon som måtte oppstå, eneste å miste fatningen ville gitt meg er litt tid innendørs på statens regning. Nei, det har jeg INGEN lyst på! Har klart å holde meg utafor fengsel så langt og har absolutt ikke tenkt å starte nå, og ihvertfall ikke over noe som dette :p

Fikk ny tlf av han prestefyren i dag, spurte om jeg hadde fått tenkt noe mer. Jeg blir å rulle det rundt litt til i hodet, er heldigvis ikke noe hastverk det her. Takker masse for innspill! :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
[...] Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å være ærlig med deg selv, helt ærlig, uansett hvor ubehagelig det måtte være. [...] Det beste rådet jeg kan gi deg: Kontakte ham, og sett rammene for dette møtet. [...]Jeg tror det et veldig viktig at det første møtet blir formelt, en arena for videre avtaling av rammer for deres forhold, dersom det blir noe videre forhold.

Jeg er enig med scavenger her. Du må ta dette valget selv, og du må være helt ærlig mot deg selv i valget du tar. Ut i fra det du har skrevet, uavhengig av hvor mange ganer du har skrevet at du ikke bryr deg, så virker det som du bryr deg ganske mye. Ikke nødvendigvis om faren din som person, men som den figuren han har vært/burde vært.

Ut ifra det jeg har erfart tidligere med meg selv, og andre i lignende situasjoner, så er det flere som angrer på å ikke ha møtt enn de som har møtt.

Hvis det virkelig hadde vært slik at du ikke kunne brydd deg mindre, så hadde heller ikke dette vært et så vanskelig valg for deg. (Tenker jeg...)

Hadde jeg vært deg i denne situasjonen, så hadde jeg forberedt godt hva jeg ville si til ham og virkelig gitt ham inn verbalt.
Det beste du kan gjøre for deg selv er å møte ham denne ene gangen, knuse alt håp han har, og få ut hva du mener om ham og hva han gjorde.

Dette føler jeg tar utgangspunkt i en helt feil vinkling av situasjonen. Tror ikke man får det bedre av å gå frem på denne måten, man får ikke virkelig avsluttet det man trenger å avslutte, evt åpnet noe nytt dersom det er det en har lyst til. Jeg skjønner veldig godt sinnet bak det, at man har lyst til å gå frem slik, men jeg tror (som sagt) at det ikke kan komme noe godt ut av det. I stedet for å skrike og skjære helt av, burde det kanskje være et mål i seg selv å finne ut hva du egentlig føler når du ser han igjen. Det å tenke på og møte face to face er to ganske forskjellige ting. Kanskje det vil hjelpe deg litt videre også?! Samt å få svar på de spørsmålene man har hatt siden barndommen, som man har nå.

Uansett er dette noe du må ta stilling til og ta konsekvensene av. Om du velger det ene eller det andre.

Lykke til!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tro det eller ei, men jeg snakker av erfaring. Min far som Bcks far var en voldelig faen. Der bcks far gikk på div stoffer var min far en psykopat av rang. Når jeg var en 8-9år etter en lang rekke av episoder så fikk jeg ikke dra hjem til mamma etter å ha vært hos han en helg, og der troppet 6 politimenn opp i stuen. Han holdt meg fast på fanget, etter en prat tok politiet meg ut av armene hans med makt, og til min store lykke mistet han foreldreretten etter det. Det ble et stort vendepunkt for meg.

Selvfølgelig viste han seg og gjorde mer faenskap i løpet av oppveksten, men vendepunkt nummer 2 etter tap av foreldreretten var når jeg var en 16-17. Da sørget han for å treffe på meg når jeg var på vei hjem fra skolen. I bilen hans hadde vi en prat, som utviklet seg til at jeg satt ham på plass verbalt. Det innebar ikke skriking og vold slik som enkelte her virket å tro at det må. Det var utrolig herlig der og da, og det er et fint minne og tenke tilbake på i ettertid. 10år senere troppet han opp på døren min, men jeg sendte ham vekk igjen. Det er veldig fint når man kan ta det som var den store busemannen fra barndommen, og overvinne ham enten verbalt eller fysisk om det så må til.

Det virker ikke helt som dere forstår hvor utrolig frekt det faktisk er, når disse mennene som ikke brakte med seg annet enn slag og spark. Tror de kan komme der 10-20 år senere. Late som at tiden har helet alle sår, eller at tingene de gjorde aldri skjedde.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Det virker ikke helt som dere forstår hvor utrolig frekt det faktisk er, når disse mennene som ikke brakte med seg annet enn slag og spark. Tror de kan komme der 10-20 år senere. Late som at tiden har helet alle sår, eller at tingene de gjorde aldri skjedde.

Har full forståelse for det, men jeg mener også at folk kan forandre seg. Dersom din far var syk, er det mulig han er frisk nå. Det ikke nødvendigvis slik at noen er et rævhøl fordi det er slik de er. Det er mye som kan påvirke dette, og det er godt mulig disse menneskene faktisk har forandret seg. Jeg mener uansett at det ofte er lurt å høre på hva mennesker utenfor situasjonen mener, da mennesker i lignende situasjoner ofte handler eller tenker i affekt.

For alt du, eller BcK vet, kan fedre ha brukt mange år på å komme til termer med hva de har gjort, og enda flere år på å ta mot til seg til å ta initiativ til første kontakt.

Uansett, en hver får gjøre som en føler passer best. Jeg kan ikke forestille meg å ha en far som gjør annet enn å stille opp for meg uansett hva det måtte være, så det er jo mulig mitt virkelighetsbilde ang. problemstillinger som dette er helt forvridd.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Huldra: Bryr meg nok aller mest nå i form av nerver/usikkerhet, men du har nok kanskje et poeng der også i samme slengen. Har vært mangel på en "ekte far" i livet mitt selv om det var personer jeg klarte å betrakte som "farsfigurer". Godt mulig det er timinga som gjør at jeg reagerer så mye mer enn jeg trolig ville gjort for bare et år siden. At han, av alle, skal prøve å ta kontakt med meg akkurat nå.... Jeg vet ikke. Mtp på hvor manipulativ han kan være så ringer det bjeller rundt omkring. Og jeg kommer jo på nå at han hadde vært ute på Saltrød for et par måneder siden, hos en av tantene mine som bor i samme boligstiftelsen som den mamma flytta til. Visstnok noe frelsing og utdeling av sånne brosjyrer ( :lol: ), men nå ser jeg jo egentlig en veldig stor "tilfeldighet" her...

Lore: Jeg har ikke noe annet enn forståelse for det du skriver der og syns det hørtes ut som et "rent oppgjør". Ikke noe galt i det der imo, kan forestille meg den gode følelsen av å sette han på plass ;) Det er angstskapende som fy når man må være rundt en person, spesielt en "fars-skikkelse" e.l., som man rett og slett ikke klarer å føle seg trygg på. Den minste ting kan utløse et helvetes baluba. Vil nå si det er litt smårart å ikke føle sinne og/eller andre lignende følelser, og det over lang tid også, når en foreldreskikkelse finner ut at det er greit å være et rasshøl. Vet ikke hvor mange år jeg kjente det sinne, men et eller anna sted på veien har det dabbet av en god del, noe jeg bare er glad for egentlig. å bære på den type følelser for lenge går til slutt på helsa løs.

Er fortsatt passe usikker, men finner vel ut noe. I morra blir det noen timer hos tattovør (minne-tatt) og så ta noen samtaler rundt omkring. Blir nok å bestemme meg passelig fort, for jeg er ikke en person som liker å ha ting hengende i lufta. Ihvertfall ikke ting som det her som er en slags salig combo av irritasjon og nerver/angst. Gir meg selv til søndagen tror jeg :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg kjenner meg litt igjen i din historie faktisk. Min pappa var ikke noe dop "monster", men han kunne derimot forsvinne over lange stunder slik helt uten videre og er desverre veldig glad i alkohol. etter at pappa skilte seg i fra mamma og gikk til en ny dame, så jeg ikke noe mer fra ham fra jeg var 9 til jeg var 18 år. Det kom kansje en random presang til bursdag/jul, men knapt nok det. Men for å gjøre en lang historie kort..

Jeg har nå kontakt med pappaen min igjen (er 36 år) og vi gjør det beste ut av det. Du har mistet din mor og sitter da kun igjen med din far. Det kan være verdt å utforske hva din far har å tilby, men du kan jo gjøre det klart for ham at du ikke er av den religiøse typen og heller ikke vil ha slikt snakk da det kansje vil gjøre gapet i mellom dere større. Om ikke annet så syns jeg i alle fall at du skal gi det et forsøk. (om du ikke allerde har gjort det da din siste post er den 26nde..)

Lykke til :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Etter en god del grubling så ble det til at jeg ikke orker dette nå. Det er fortsatt for mye rundt (og inni) meg til at jeg klarer det. Sa ifra til prestefyren at kanskje på nyåret, så får se da hva som skjer/ikke skjer :)

Rett etter jeg ringte og sa det så kjente jeg en ro i meg. Tror ikke det hadde gått særlig bra å møte akkurat nå, så føler dette er det beste. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Etter en god del grubling så ble det til at jeg ikke orker dette nå. Det er fortsatt for mye rundt (og inni) meg til at jeg klarer det. Sa ifra til prestefyren at kanskje på nyåret, så får se da hva som skjer/ikke skjer :)

Rett etter jeg ringte og sa det så kjente jeg en ro i meg. Tror ikke det hadde gått særlig bra å møte akkurat nå, så føler dette er det beste. :)

Viktigste er jo at du føler deg ok med valget du tar, og det ser det ut til at du har gjort nå. Kan ikke gjøre annet enn å ønske deg lykke til videre :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Har ikke møtt min biologiske far jeg.

Tror ikke jeg kommer til å ta kontakt heller når det har gått 28 år uten en jævla lyd.

Faktisk har jeg aldri møtt noen på farssida i slekta heller,fikk ''tilbud'' engang nylig av farmora mi, men avviste det blankt.

Når de for faen ikke klarer å ta kontakt på nesten 30 år,kan de imo reise lukt til helvete.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Om fedrene aldri tok kontakt til å begynne med, hvorfor bry seg med de? Hvorfor kaste bord tid og energi på bittre jævler? Eneste gode som kommer ut av det, er at man neppe gjør det samme imot sine egne små når dagen faller. Eller? Jeg kjenner mange kompiser som ikke tør å tenke tanken over å bli pappa. Issues.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Du gjør det den dagen du føler du har overskudd og tillitt nok til deg selv, ikke før. Men føler du på et punkt i livet at du har det, så bør du. Om ikke annet for å slippe et "what if-moment" senere i livet. Man kan hate foreldre så mye man bare vil, men de er fortsatt foreldre, og samfunnsnormer gjør at vi som mennesker kommer til å ha et lite hull innvendig til vi får klarlagt slike relasjoner.

sry kort svar i et seriøst forum, men i mine øyne er det ikke mer som ligger til det.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Sign in to follow this