Sign in to follow this  
nerd

Samlivsproblemer

Recommended Posts

Jeg vet at dette er et forum for gamere og kids som ikke har allverdens med livserfaring, men jeg vet også at det finns noen karer her som har noen år på baken og. Det er vel helst de jeg vil ha respons fra i denne posten, men tar gjerne imot svar fra dere andre også så lenge dere holder det saklig og til tema.

Var usikker på om jeg skulle poste noe i det hele tatt men jeg trenger å få lettet litt på trykket samtidig som at det kansje finnes noen her som har noen fornuftige ideer om hva jeg skal gjøre. Er smertelig klar over at jeg legger meg selv ut for hugg her, men velger å ta det som måtte komme av tilbakemeldinger.

Jeg er 29år, har samboer og 1 barn. Jeg og min kjære har vært sammen i 11år nå til sommeren. Det har vært 11år med både oppturer og nedturer slik jeg trur det er til de aller fleste. Men nå den siste uken har vært helt forferdelig for min del.

Det hele startet sist helg. Ungen var med mine foreldre på hyttetur og jeg og fruen hadde tid for oss selv. Hun ville at vi skulle dra ut på byen en tur og kose oss men jeg, som aldri har vært noe glad i utelivet, takket pent nei. Noe som jeg forøvrig har gjort utallige ganger før når hun har ønsket å finne på noe sammen med meg. Jeg innser nå at jeg har prioritert feil. Over lengere tid har jeg prioritert bla. fotball, ps3 og pc forran henne. Istede for å ta meg tid til å være sammen med henne eller vise henne hva jeg føler, har jeg gjort mine egene ting.

Menn og kvinner er nok ganske så forskjellige når det kommer til slike ting. Selv har jeg tenkt at hun vet hva jeg føler for henne og har med det ikke vært serlig flink til å ta meg av forholdet.

Denne kvelden gikk som så mange ganger før og hun dro ut med noen venner mens jeg ble igjen hjemme for å spille. Da hun ikke kom hjem med nattbussen slik hun pleier ble jeg bekymret for henne å forsøkte å ringe henne. Hver gang jeg ringte var tlf skrudd av og uansett hvem jeg ringt av våre felles venner så var det ingen som visste hvor hun var. Jeg ble utrolig bekymret for hva som kunne skjedd så jeg tok kontakt med både politi og sykehus uten at det hjalp meg noe videre.

Når hun endelig kom hjem neste morgen virket hun veldig rar og jeg begynte å spørre om hva som hadde skjedd og hvor hun hadde vært. Da brøt hun sammen og tillsto at hun hadde vært utro mot meg. Hun prøvde å unnskylde seg med at hun var drita full og at "ting bare skjedde". Hun sier at hun er fryktelig lei seg og anger på det hun har gjort.

Jeg vet ikke hva jeg skal tru. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. De jeg har snakket med sier alle at jeg må kaste henne ut og komme meg videre, men for meg er det ikke så lett. Jeg elsker henner virkelig og ønsker å tillgi henne, men jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg er nødt til å stole på henne om det skal være noe vitts. Det ville ikke være riktig for noen av oss om vi skulle fortsette sammen og jeg skulle gå rundt å være misstenksom hver gang hu får en sms eller er et annet sted.

Noe av det som gjør ting enda vanskeligere er at vi har en sønn som jeg også må ta hensyn til og vi står sammen på både hus- og bil-lån.

Vi har tatt kontakt med en samlivsrådgiver og skal prøve å dra dit i første omgang. Jeg ønsker som sagt å holde familien min samlet, men jeg går imot alle min prinsipper om jeg aksepterer dette sidespranget.

Jeg er fryktelig ubesluttsom akkurat nå og svinger frem og tilbake hele tiden. Det eneste jeg har bestemt meg for er å ta tiden til hjelp å ikke ta noen forhastede besluttninger nå som jeg er såpass emosjonelt ute på bærtur.

Jeg vet at dette er noe bare jeg kan finne ut av men jeg setter stor pris på om noen vil komme med sine meninger og forslag.

Om det ikke blir så mange svar på denne posten så har jeg iallefall fått lettet litt på trykket og sluppet ut noe av det som plager meg. Det hjelper på sin måte det også.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Lei situasjon. Men hvorfor samlivsrådgiver? Folk har klart seg i alle år uten de, hvorfor begynne nå? Du må som du så enkelt sa det selv, kunne stole på at hun ikke gjør det igjen og virkelig angrer for at du skal kunne tilgi henne. Og det er jo noe du må føle på selv.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Lei situasjon. Men hvorfor samlivsrådgiver? Folk har klart seg i alle år uten de, hvorfor begynne nå? Du må som du så enkelt sa det selv, kunne stole på at hun ikke gjør det igjen og virkelig angrer for at du skal kunne tilgi henne. Og det er jo noe du må føle på selv.

Jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg trur jeg bare er desperat etter å gjøre noe. Jeg håper jo at vi får snakket med noen som har mye kunnskap slike ting. En annen ting jeg ser for meg er at vi kansje kan lærer å komunisere bedre med hverandre. Dårlig komunikasjon oss i mellom er nok mye av grunnen til at det har gått som det har gått.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg synes det blir alt for enkelt å bare si "kast henne ut". Det er ikke slik det fungerer i det virkelige liv, og når man har barn så må man ta hensyn til det også.

Jeg mener du skal ta dette som en alvorlig vekker, og at du må gå i deg selv og tenke på hva du virkelig vil. For meg høres det ikke ut som om hun er typen til å gå rundt og pule på hvem som helst, men hun kan ha gledet seg til en kjærestehelg og håpet at dere skulle kose dere sammen.

Jeg skjønner at du ikke liker utelivet, men i et parforhold så må begge parter tenke på ikke bare hva de selv foretrekker, men også være med på det den andre ønsker. Hun er glad i deg og vil gjerne ha deg ved sin side når hun gjør ting hun liker. På samme måte så er du glad i henne og hadde sikkert syntes det var hyggelig om hun ville delta i dine favorittaktiviteter en gang i blant. Slik er det i hvert fall hjemme hos meg.

Nå vet ikke jeg hvor ofte dere avviser hverandre når den ene ønsker å gjøre noe eller hvordan forhistrien har vært her, men når man er litt nedfor og blir litt full så kan sånne ting "bare skje". Vi lever ikke i noen ideell verden, men i en verden hvor mennesker er mennesker og gjør feil i ett sett.

Dere trenger nok å snakke gjennom forholdet og finne ut av hva dere verdsetter mest og minst, og hva hver og en av dere kan gjøre for at forholdet skal bli best mulig. En samlivsterapeut kan hjelpe til med dette, men det kan også fint gå an å gjøre det selv uten å involvere andre. Uansett må dere forsøke å gjøre dette litt ryddig, slik at man kan snakke ferdig uten å bli avbrutt med innsigelser. Man må også passe på å være saklig, og ikke beskylde hverandre, da det bare fører til krangling etc. Kanskje det er lurt å tenke litt gjennom ting hver for seg først og så sitte ned og snakke om det? På den måten får man tenkt litt gjennom poengene sine før man må "forsvare" dem. Tror jeg vil anbefale en slik approach først, og så evt få hjelp av en teraput hvis det ikke fungerer.

Jeg mener i hvert fall at man skylder barna å gjøre en seriøs innsats for å bevare familien. Barnet har det best med begge foreldrene til stede, men selvsagt ikke til en hver pris. Jobber man oppriktig over tid for å få ting til å fungere, men det likevel ikke blir orden på det, så må man selvsagt ta det til etterretning.

Ønsker deg lykke til. Det trenger du! :D

Share this post


Link to post
Share on other sites

Personlig mener jeg at et forhold aldri kan bli det samme etter at en har vært utro. Tilliten vil aldri bli den samme, og jeg tror tillit er en viktig ting i et forhold, kanskje det viktigste for menn. Du må jo se selv. Det finnes utvilsomt par som har kommet seg videre etter dette. Det kan jo hende at hun var lei av måten du oppførte deg på eller noe, og damer har en greie med å gå og bære på nag lenge før de "gjør noe med det". Kanskje du allerede er på vei ut? Jeg mener ihvertfall at utroskap er et utrolig kraftig tegn..

Jeg tror det hele koker ned til at hun ikke er like tiltrukket til deg som før. Ingen samlivs-rådgiver vil endre på det.

Men herregud, jeg gjetter jo bare her. Jeg vet jo ikke noe særlig om situasjonen.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har et fundamentalt annet syn på sex og utroskap enn krooked. Det kan hende forholdet aldri blir det samme, men det kan absolutt bli like bra. Et forhold er så mye mer enn bare sex, og det ville være tåpelig å gi opp alt det andre pga én feil.

Jeg vet om flere par som har kommet styrket ut av utroskap, så lenge det har vært snakk om enkelthendelser. Om man derimot har hatt et langvarig forhold så tror jeg det blir vanskeligere å reparare, men det er sikkert mulig det også. For å si det som vår fremste rennesteinsprofet en gang formulerte det: "Alt kan repareres"

Edit: Jeg vet selvsagt også om flere par som har gått fra hverandre etter utroskap så det går jo begge veier. Jeg mener bare å si at man ikke skal gi opp for lett.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nerd, dette er ikke så komplisert som det ser ut som - og her snakker jeg av direkte erfaring.

Hun har tross alt fortalt deg hva som har skjedd - og til en viss grad hvorfor. Nå er det egentlig opp til deg. ;)

Det første du selv må finne ut av - ved å være ærlig med først og fremst deg selv - er om du virkelig klarer å stole på henne.

Tilgivelse er en ting. Det å velge å leve sammen etterpå hvor tillit er et helt klart must, er noe annet. Og det er det bare du som kan ta stilling til. Ingenting av det hun sier eller gjør nå fremover (ihvertfall i nærmeste fremtid) vil påvirke deg. Du må ta stilling til, bestemme og akseptere på helt egne premisser.

Når det er sagt, så synes jeg man skal legge bort moral - den er ikke verdt noenting i en slik sammenheng. Og få høre fra andre at "...hun hadde jeg pælmet ut..." hjelper ikke deg noe. Og som du så fint skriver, dere har en sønn dere skal være forbilder og foreldre for - det er faktisk viktigere enn egoet til deg og fruen til sammen. ' />

Hvem vet, kanskje hun trengte en "smekk" for å se hva hun egentlig har? Kanskje du trengte det samme? En oppvekker? Kanskje dette fører dere nærmere hverandre?

Men det kommer likevel ned til en ting: Tillit. Det må fungere. Hvis ikke, er det bortkastet energi. Dessverre. p

PS: Jeg er i den posisjon at jeg ikke aksepterer utroskap. Men jeg kan faktisk strekke meg til å forstå hvorfor det skjer. Partnere er ikke utro mot hverandre sånn helt uten videre. Det ligger alltid noe bak. Det betyr likevel ikke at det "er lov", men at det kan forstås.

Du vet ikke hva du har før du har mistet det...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Uten å ha lest alle svarene her kan du jo få mitt råd som har vært i nesten lik situasjon.

Man kan se på dette på flere måter, er det positvt eller negativt av henne å tilstå alt hun har gjort? På en måte ødelegger jo hun for deg med å være ærlig, det er jo ikke rettferdig at når hun har gjort noe galt så skal hun lette sin egen samvittighet med å ødelegge deg?

Dette var tilfellet her, min ex var utro, jeg fikk ikke vite noe om det før det hadde gått fire år. Og vet du hva? Utroskapen var ikke det som såret meg mest, men det faktum at hun hadde klart å holdt noe slikt skjult, så lenge, til tross for at vi hadde barn ilag and so on.

Jeg ser virkelig den at det ikke er barebare å slenge hun på dør når noe slikt har skjedd. Det er utrolig lett for andre som ikke har vært i samme situasjon å skrike høyt om at du aldri kan stole på henne igjen osv, men det er ikke tilfellet. I ditt tilfelle, etter hva jeg har forstått, så er hun jo oppriktig lei seg for det hun har gjort, nå gjenstår det vel bare om hun er villig til å gjøre en sterk innsats for å gjøre slik at du kan stole på henne igjen.

På toppen av det hele handler jo ikke ting kun om dere to lengre heller, dere har et barn ilag(på hvor mange år? Er det slik at barnet er såpass gammelt at h*n skjønner 100% hva som skjer om dere går fra hverandre?). Det har seg jo også slik(ihvertfall slik jeg ser på det selv, som har vokst opp med skilte foreldre) at det er bedre for barnet at foreldrene splitter lag, jo tidligere jo bedre, om ikke begge parter er 100% "in it". Det er bedre å ha et vennskap(om så det må bygges opp over tid) og et bra samarbeid ovenfor ungen enn å være i et forhold en av dere egentlig ikke vil være i.

Såklart dette er jo bare min mening, og i vårt/mitt tilfelle ble vi begge enige om at det ville vært bedre for alle tre om vi skilte lag på det nivået. Dette er nå nøyaktig 1 år siden, såklart er det tungt som fy i starten, det er jo en totalomvending på livet man er blitt vant til, men alt går seg til. ' />

Håper virkelig det ordner seg for deg/dere! p

Edit: er forsåvidt fullstendig enig med ProstGotvin på mange av punktene. Mennesker er ikke monogame av natur, slike ting kan skje, men ærlighet og kommunikasjon er det viktigste man har i et forhold(imo), og sjalusi er det som ødelegger mest. Såklart vil du bli sykelig sjalu hver bidige gang hun får en sms/tlf/drar ut uten deg fremover, og her må jo hun virkelig jobbe for å få opp tilliten igjen!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Edit: er forsåvidt fullstendig enig med ProstGotvin på mange av punktene. Mennesker er ikke monogame av natur, slike ting kan skje, men ærlighet og kommunikasjon er det viktigste man har i et forhold(imo), og sjalusi er det som ødelegger mest. Såklart vil du bli sykelig sjalu hver bidige gang hun får en sms/tlf/drar ut uten deg fremover, og her må jo hun virkelig jobbe for å få opp tilliten igjen!
Dette er jeg faktisk ikke helt enig i. Som jeg skriver, det er fint lite hun kan gjøre før han bestemmer seg for hvor han står. Og det er kun opp til han å avgjøre.

Du gir ikke mennesker mulighet til å bygge tillit til deg som du ikke kan eller vil (bevisst eller ubevisst) ha tillit til - og det er dette man nesten må ta stilling til først.

Nå er jeg ikke uenig med Prosten her, men jeg tror at du må gå i deg selv først, Nerd. Og bare du. Har du en god venn å snakke med så er jo det bra, men sørg for at vedkommende er det, og ikke moralens vokter. :D

Share this post


Link to post
Share on other sites

Takker for alle svar så langt.

Har selv vært inne på tankene som krooked er inne på. Kansje hun er lei av meg og forholdet vårt og at jeg er klar for utskiffting? Slike tanker gjør minst like vondt som tankene jeg har om det som skjedde den kvelden. Jeg prøver å ikke fokusere for mye på det da det virkelig tærer på kroppen. Håper selfølgelig at dette ikke er tillfellet men jeg må innrømme at jeg så langt ikke er fornøyd med det hun har gjort i ettertid for å overbevise meg om at dette var et feilskjær.

Er også veldig glad for at hun la kortene på bordet og fartalte det selv. Det er et stort pluss i min bok.

Guttungen har fyllt 9år så han er stor nok til å forstå. Jeg ønsker kun det beste for han og det siste jeg vil er å sette han i samme situasjon som jeg havnet i når jeg var på hans alder. Jeg er selv skillsmissebarn og det var ikke noen god opplevelse når mine foreldre gikk fra hverandre. Den dagen jeg ble far lovet jeg meg selv at han aldri skulle få gjennomgå det samme som jeg gjorde. Dette løftet trenger jeg god hjelp fra min "bedre"halvdel for å oppfylle. Håper virkelig at hun skjønner hvilken jobb som evt ligger forran oss og at hun hjelper meg så godt hun kan.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hørest ut på meg som du allerede har valgt, Nerd. Og det virker veldig fornuftig og absolutt ikke styrt av moral. Det er bra!! :D

Det dere trenger nå, er tid. smile.png

Share this post


Link to post
Share on other sites

PAYBACKTIME!!.. :D Hehe.. Neida.. Det viktigste er at hun fortalte det til deg med en gang og ikke ventet en stund for å se om du ikke merka noenting. Det ser ut som hun angrer og kommer nok ikke til å gjøre dette igjen. Lykke til videre..

Share this post


Link to post
Share on other sites

kommet mye bra her, har ikke særlig mer å tilføye annet enn at det var kjedelig og lese og håper virkelig alt ordner seg for deg håvard:)

kose!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Dette er veldig vanskelig - og det finnes ingen fasitsvar.

MEN: "Kast henne ut" fungerer IKKE.

Jeg kunne skrevet veldig mye om dette, for jeg har en del erfaring på området, men jeg må desverre holde det veldig kort i denne omgang.

Faktum er at slike hendelser ofte slår ut enten / eller:

- Tilliten kan ikke bygges opp igjen, og det blir slutt

- Man anerkjenner at selv om hendelsen var noe forbanna dritt, kan det faktisk føre noe positivt med seg om viljen er til stede.

La meg utdype litt.

Hun angrer åpenbart veldig.

Det er med andre ord helt sikkert mye følelser i henne ovenfor deg.

Grunnlaget for et flott samliv burde dermed være til stede, men på ett eller annet punkt har dere glemt å kommunisere skikkelig.

Hun har kanskje ikke vært klar nok vedrørende sine ønsker og behov i forholdet - du har kanskje prioritert dine ting og utelatt å "ofre" deg litt for hennes skyld.

Dette kan høres ut som teite bagateller, men om man har det slik i flere år - uten å snakke sammen - bygges det opp enorme mengder frustrasjon.

Man føler seg ikke verdsatt, man føler seg ikke begjært, man kan endatil begynne å lure på om dette er alt livet har å by på.

Er man da i en ekstra tung periode, kan man ende opp med å gjøre dumme ting man angrer på i etterkant.

Jeg forslår at dere setter dere ned sammen og SNAKKER.

Ta dere gjerne noen sykedager fra jobben, med kidden hos besteforeldre.

Prøv å finne ut hva dere har gjort galt, og hva dere må endre for å finne tilbake til kjærligheten.

Hvordan kan dere prioritere? Hva kreves mtp kommunikasjon?

Videre anbefaler jeg dere virkelig å snakke med en samlivsrådgiver / sexolog etc.

Dette er VEL verdt de 2 - 3 tusen kronene det koster for noen timer.

Dere får ingen SVAR, men dere får et objektivt synspunkt og verktøy dere selv kan bruke videre.

Og sist, men ikke minst:

OM du velger å tilgi henne, er det HELT greit å ha det litt tungt noen dager pga det som skjedde.

Det er HELT greit å ta det opp en dag du er trist og lei, for å snakke om følelsene.

Det er IKKE greit å:

- Spørre om detaljer. Dette fører absolutt ingenting godt med seg.

- Klandre henne / bruke det mot henne. Tilgir du henne, gjør du nettopp det. Bruker du det mot henne i krangler eller lignende, ødelegger du alt dere har prøvd å bygge opp igjen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Og sist, men ikke minst:

OM du velger å tilgi henne, er det HELT greit å ha det litt tungt noen dager pga det som skjedde.

Det er HELT greit å ta det opp en dag du er trist og lei, for å snakke om følelsene.

Det er IKKE greit å:

- Spørre om detaljer. Dette fører absolutt ingenting godt med seg.

- Klandre henne / bruke det mot henne. Tilgir du henne, gjør du nettopp det. Bruker du det mot henne i krangler eller lignende, ødelegger du alt dere har prøvd å bygge opp igjen.

Vil bare understreke det Entreri sier der. Uansett hvor opptatt man er av moral og hva som er rett og galt så må en tilgivelse være 100%. Aldri bruk det som argument i en krangel eller som unnskyldning hvis du har driti deg ut selv..

Share this post


Link to post
Share on other sites

hadde helt glemt hvor mange oppegående og snille mennesker som er på dette forumet. setter utrolig stor pris på både svar og omtankene dere har gitt meg her. det varmer et slitent nerdehjerte i en serdeles tung tid! :D

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hvem som helst kan gjøre feil valg her livet, også vedrørende utroskap. Jeg mener dermed også at man fortjener en ny sjanse, slik at man lærer av feilene. Har selv vært i en lignende situasjon.. Jeg reagerte slik du nevnte du var blitt oppfordret til av dine venner, og jeg angrer på det den dag i dag. Du har faktisk en mulighet her til å forsterke forholdet deres.

Håper det ordner seg for dere smile.png

Share this post


Link to post
Share on other sites

Beklager om jeg går litt imot strømmen her, men -

I mine øyne må man ha noen grunnleggende og helt elementære verdier på plass i et forhold. Tillit er, for meg, kanskje det viktigste. JA! alle gjør feil, men ikke alle er utro. Utroskap kan ALDRI unnskyldes, mener nå jeg.

Det viktige her er vel at man må kjenne på om man virkelig kan stole på et menneske etter noe slikt, og ingen andre kan vel det bedre enn deg selv. Husk at en slik hendelse antakeligvis vil ligge i bakhodet ditt og gjøre deg bare mer og mer usikker.

Tror ikke dette er et sort/hvitt svar, og ting som "definer utro" osv. hadde nok vært viktig for min del.

Om du/dere klarer å fortsette med tillit og kjærlighet, så er vel det svar nok i seg selv.

Personlig har jeg en autokick-grense akkurat når det gjelder utroskap. Jeg er fantastisk dumsnill, på grensen til naiv, men om folk ønsker å utnytte dette så ser jeg på det som både et tillitsbrudd og totalt respektløst mot meg som et menneske. Og en slik person vil jeg ikke bli gammel med.

Så er det også viktig å VITE (for dette er sant, selv om det ALDRI virker sånn) at det er MANGE bra damer der ute, som vil være trofast uavhengig av hvor mye du spiller på PCen. (Ikke føl at dette unskylder handlingen hennes.)

Jeg har alltid sagt at om et annet menneske sier hun/han elsker deg, så ville de aldri vært utro. Så enkelt er det for meg. For å elske noen handler ikke kun om forelskelse og kjærlighet, det handler minst like mye om trygghet, tillit og det å ta vare på hverandre og å respektere forholdet som noe hellig.

Mulig jeg er forhistorisk og konservativ sånn sett, men å bli psykisk sliten i et forhold grunnet mistillit hadde jeg ikke orket. Har all respekt for de som får det til å fungere.

Viktigste er at DU er lykkelig smile.png Bare vit at mange mennesker kan gjøre deg lykkelig(ere).

edit: Bare vil utheve at OM du føler, eller om det skulle kommet opp noen "unnskyldninger" eller "grunner" til utroskapen, så MÅ du vite at INGENTING rettferdiggjør utroskap.

Utroskap er for meg en stygg måte å gjøre et forhold slutt på.

Mitt avsluttende råd: Ha stolthet i å basere ditt liv på dine verdier, og ikke finn deg i at noen pisser på de.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg er egentlig enig i det meste Talgmar skriver. Utroskap er ikke greit.

Situasjoner som dette er jo uansett fulle av nyanser. Spesielt fordi vi, som utenforstående, ikke egentlig kan sette oss ordentlig inn i din situasjon. For vi reagerer ikke som deg, eller føler som du gjør.

Selv om det er fint for deg å kunne se at andre har erfart omtrent det samme som deg, og få råd her; må du nok, som flere andre poengterer, finne ut om du klarer å tilgi og legge hendelsen bak deg eller ikke.

Uansett utfall, håper jeg du ender opp med en bedre tilværelse enn du har nå. smile.png

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg er "gammel", har lang samlivserfaring og unger selv så jeg vil også synse litt!

Det er positivt at hun delte historien med deg i etterkant. Det er også enklere med en 1-nighter i fylla enn et forhold som har bygget seg opp over tid og hvor hun har mye følelser. Du høres ikke ut som en "fundamentalist" i dette spørsmålet - dvs. du betrakter ikke nå dama som "uren og verdiløs" eller anser utroskap som en absolutt stopper for alle forhold (auto-kick som Talgmar skriver). Jeg har ingen problemer med den mer "fundamentalistiske" holdningen som Talgmar beskriver - det er mange godt voksne, fornuftige og "livserfarne" folk som tenker slik - men det er ikke det eneste "lovlige" holdningen og det er jammen mange som ikke tenker slik også. Skal ikke si at jeg er så veldig fornuftig, men er ikke i "fundamentalist" leiren. For deg og din situasjon så gjør det deg istand til å vurdere ulike utfall. Jeg synes uansett du bør tenke gjennom om du tror dama kommer til å være "tilbøyelig" til å gjenta dette i framtiden eller om dette er en dårlig erfaring som hun kanskje lærer av.

Det høres ut som du innrømmer at du ikke har vist tydelig nok at du er glad i henne - jeg tror dette er noe mange av oss gjør feil og det er noe man både bør innrømme og jobbe for å bli bedre til. Det betyr IKKE at du skal ta på deg ansvar for det som har skjedd - det er hun som har tabbet seg ut. Dersom du skal tilgi så er det viktig at hun fullt tar på seg "skylda".

Dere kan være ulike i forhold til hvordan man kommuniserer bedre - noe damer "liker" å snakke og synes gjerne mer = bedre. Det kan være bra for henne å forstå at du er annerledes (hvis det er tilfelle da).

Hvis dere skal gjøre mer sammen så må det være aktiviteter som dere begge liker. Det er IMO dødfødt om hun skal begynne å se samme filmer, spille samme spill som deg dersom hun ikke liker det. Tilsvarende kan ikke du bli med på de av hennes aktiviter som du synes er kjedelige. Jeg har god erfaring med ferier, trening, frilutsturer samt oppfølging av barn til idrett/annet.

Som skillsmissebarn vet du også at uansett hvordan man ender opp så er det viktig at foreldrene er i stand til å samarbeide og er konstruktive. Dog - det høres ikke ut som dere ender opp i en situasjon hvor dere ender med å ønske hverandre "til helvete" - det er skadelig enten dere holder sammen eller går fra hverandre.

ellers Talgmar - Er du helt sikker på hva du ville gjort hvis dama du var glad i, hadde vært sammen med i over 10 år og hadde felles med; hadde hatt en 1-night stand? - Det er mange som ville gjort som du sier, men det høres også riktigere/enklere ut på forhånd enn etter at situasjonen har oppstått.

ellers2 Talgmar - Dersom man har vært over 10 år sammen så har man mange verdifulle felles erfaringer og opplevelser - noe som IMO gjør et forhold mer verdifullt. Det er riktignok mange fisk i havet, men fisken skal IMO være ganske mye fetere for å veie opp for at man må starte på nytt. Som fiskere vet vi også at fiskene ser mye større og finere ut når de biter på kroken enn når man får de opp av vannet og endelig for veid dem !!

Share this post


Link to post
Share on other sites
ellers Talgmar - Er du helt sikker på hva du ville gjort hvis dama du var glad i, hadde vært sammen med i over 10 år og hadde felles med; hadde hatt en 1-night stand? - Det er mange som ville gjort som du sier, men det høres også riktigere/enklere ut på forhånd enn etter at situasjonen har oppstått.

ellers2 Talgmar - Dersom man har vært over 10 år sammen så har man mange verdifulle felles erfaringer og opplevelser - noe som IMO gjør et forhold mer verdifullt. Det er riktignok mange fisk i havet, men fisken skal IMO være ganske mye fetere for å veie opp for at man må starte på nytt. Som fiskere vet vi også at fiskene ser mye større og finere ut når de biter på kroken enn når man får de opp av vannet og endelig for veid dem !!

Var ikke rettet mot meg, men siden jeg i stor grad var enig med Talgmar, vil jeg gjerne kommentere det allikevel. ' />

Ellers1; Jeg tror ingen med sikkerhet kan si noe som helst om slike ting, før man er i situasjonen. Noen vil (prøve å) tilgi, mens andre lukker døren, uavhengig om man har vært sammen 1 måned eller 5 eller 10 år.

Ellers2; Selvfølgelig har man mye sammen, når man har vært i et forhold så lenge. Men for å se denne situasjonen fra den andre siden; skal man forbli sammen etter et slikt tillittsbrudd bare fordi man har hatt et liv sammen de siste årene? Nå er jeg ganske ung, så jeg har ikke akkurat vært i et forhold i 10 år.

Men jeg ser jo hva det kan gjøre med andre, hvordan man kanskje ikke elsker hverandre like mye lenger, men forblir sammen fordi det er det de gjør, det er slik de definerer seg selv. Som én av to, ikke en alene.

Når noen er utro mener jeg at det kan være et tegn på å prøve å bryte ut. Finne noe nytt, se om man liker det. Og om man ikke liker det, fortsetter man med kjæresten sin. Likte de bedre gresset på den andre siden, fortsetter de enten utroskapen eller gjør det slutt. Uansett hvilket av alternativene det er, er det utrolig respektløst. Å beholde kjæresten sin, bare fordi man er redd for å være alene, at man vil ha en forsikring til man finner noe bedre, eller at man godtar at man ikke får noe bedre. Du har prøvd noe annet, fordi det du hadde på et eller annet plan ikke var bra nok lenger.

Jeg sier ikke at det er slik i denne situasjonen, men det er slik jeg opplever utroskap.

... men som sagt, man vet aldri hvilket valg man kommer til å ta, før man er i situasjonen. Det er derfor jeg tror det er viktigere å tenke på sine egne følelser, enn å høre på alle andres i en slik situasjon. Man må stole på at egne valg er riktige valg. p

Share this post


Link to post
Share on other sites
Så er det også viktig å VITE (for dette er sant, selv om det ALDRI virker sånn) at det er MANGE bra damer der ute, som vil være trofast uavhengig av hvor mye du spiller på PCen. (Ikke føl at dette unskylder handlingen hennes.)

(...)

Mitt avsluttende råd: Ha stolthet i å basere ditt liv på dine verdier, og ikke finn deg i at noen pisser på de.

Omtrent det Talgmar sier her var det første jeg tenkte også. Jeg er nesten avholds, og er ute kanskje en gang i halvåret. Dermed kjenner jeg utelivspresset fra absolutt alle jeg omgir jeg med, og det er lett å tenke at forhold går i vasken (ikke at ditt forhold er gått dit) fordi jeg er så nerdete og monoman. Jeg tror det er viktig at premissene for et fortsatt forhold dere i mellom ikke er at du skal endre livsstil og interesser. Det kan ikke være slik at du må bli med på byen for å passe på at hun ikke er utro når du egentlig vil spille ps3 en kveld - jeg vet av erfaring at denslags blir heftig slitsomt i lengden. Fortsett å gjøre tingen din, og ikke føl at det først og fremst er "din skyld" at hun gjorde det hun gjorde fordi du satt hjemme i sofaen. Etter et 11 år langt forhold vet hun hvor interessene dine ligger, og hvis hun heller vil være sammen med piker-vin-og-sang-typen, får hun kvinne seg opp og gjøre det slutt (preferably for 10 år siden, før dere fikk unge).

Gl!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Når noen er utro mener jeg at det kan være et tegn på å prøve å bryte ut. Finne noe nytt, se om man liker det. Og om man ikke liker det, fortsetter man med kjæresten sin. Likte de bedre gresset på den andre siden, fortsetter de enten utroskapen eller gjør det slutt. Uansett hvilket av alternativene det er, er det utrolig respektløst. Å beholde kjæresten sin, bare fordi man er redd for å være alene, at man vil ha en forsikring til man finner noe bedre, eller at man godtar at man ikke får noe bedre. Du har prøvd noe annet, fordi det du hadde på et eller annet plan ikke var bra nok lenger.

Jeg sier ikke at det er slik i denne situasjonen, men det er slik jeg opplever utroskap.

Det kan være som du beskriver - dog

Kanskje kan man få større tillitt etter at partneren forteller om en slik glipp. Kanskje tror man at sjansen for at det skjer igjen er lavere enn sjansen var for at det skjedde til å begynne med. Dog - for en "skikkelig fundamentalist" er utroskap=auto-kick og det er unødvendig å tenke på om "tillitten er borte" eller "sjansen for at det skjer igjen er stor". Så får du finne ut hvilken leir du er i :-)

De fleste kan(?) tenke seg hvordan slike ting kan skje:

Dame ha en hyggelig kveld med typen, får avslag, føler seg lite verdsatt og blir "sur". Dame drar til venner, drikker endel, kommer i godt humør og føler seg bra. Dame drar på byen og liker i denne settingen liker hun rollen som pen og sexy. Dame har større behov enn normalt for oppmerksomhet og bekreftelse. Hun klarer ikke å rive seg løs/stoppe som hun normalt ville gjort og hun går på en "smell" :-) . En eller annen forklaring som dette fritar ikke for ansvar eller "skyld", men det kan vise at det ikke er noe som er planlagt over tid, noe som "måtte skje" eller er et rop om hjelp (?!). I en slik historie er kanskje løsningen at dama ikke går ut på byen på denne måten - et vellykka løp videre inkluderer ikke at hun oppsøker samme situasjon på nytt.

Tilsvarende så gir det en god følelse for mange menn å ta en litt annen rolle en man pleier når man er ute. Kanskje liker man å slenge dritt til folk man ikke liker trynet på, kanskje liker man å leke Cassanova. Dog - dersom man går ut etter en dårlig dag på jobben eller etter en krangel med dama, drikker for mye eller møter feil folk e.l. så går det hele alt for lang - noen blir skadet eller man våkner et sted man ikke burde. Det kan være vanskelig å undertrykke disse sidene ved seg selv - selv om det er det man ønsker. Etter hvert lærer vel de fleste seg å kjenne såpass at de "snur i tide" eller rett å slett slutter å gå på byen.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Når ble avholds synonymt med at man ikke kan gå ut?...

Anyways, jeg har 2 ting jeg gjerne skulle tatt opp.

1) Jeg er stiller meg fullstendig bak Entreri og hva hans fans har sagt.. spesielt:

Og sist, men ikke minst:

OM du velger å tilgi henne, er det HELT greit å ha det litt tungt noen dager pga det som skjedde.

Det er HELT greit å ta det opp en dag du er trist og lei, for å snakke om følelsene.

Det er IKKE greit å:

- Spørre om detaljer. Dette fører absolutt ingenting godt med seg.

- Klandre henne / bruke det mot henne. Tilgir du henne, gjør du nettopp det. Bruker du det mot henne i krangler eller lignende, ødelegger du alt dere har prøvd å bygge opp igjen.

Dessuten er jeg av den oppfatning at barnets vel står utrolig høyt på listen. Med det sagt sier det seg selv at et par som ikke har tillit til hverandre og ikke liker hverandre blir gjennomskuet av barn umiddelbart. Man klarer ikke skjule spenning og mistillit i et forhold, så enkelt er det. Skal man fortsette er det derfor utrolig viktig at man jobber seg gjennom det! Å få hjelp av en tredjepart (samlivsterapaut etc) er absolutt ikke så dumt. De har ikke alltid svarene direkte, men de hjelper til med å skaffe verktøyene som skal til for å komme gjennom situasjonen.

Ønsker deg all verdens lykke og håper virkelig det ordner seg for dere.

2) Da jeg ble sammen med min samboer må hun ha vært noe av det mest tålmodigste vesen som finnes. Jeg brukte flerfoldige timer på datarommet for å spille. Før vi ble sammen kunne jeg fint klokke inn 35 timer i en skoleuke og selv om jeg reduserte denne tiden betraktelig og var, i mine øyne, utrolig flink med å holde meg unna dataen da vi flyttet inn, satt jeg fremdeles altfor mye på dataen. Det ser jeg i ettertid.. Vi tilbrakte lørdagskvelder på hvert vårt rom, hun i stuen og jeg på dataromet.. Hun kom med flere hint om at hun ikke hadde det særlig kjekt alene, uten at jeg klarte å få det inn. Dette angrer jeg på veldig veldig mye den dag i dag, kunne nok gått verre.. Etter ett til 2 års tid (ja, så lenge) fattet jeg faktisk hvordan ting lå ann og roet ned en god del.. Etter hvert har det blitt mindre og mindre spilling og jeg har det langt bedre med samboeren, uten tvil. For meg skal hun prioriteres foran maskinen.

Når jeg setter meg inn i hennes situasjon, hvor mannen gikk inn på datarommet i 7-tiden og ble der hele kvelden. Hun legger seg rundt 11 etter å ha sagt god natt og sovner alene. Jeg kommer inn i 1-2 tiden om natten.. Det virkelig gjør vondt å tenke på at jeg har holdt på sånn som dette så lenge. Greit nok noen kvelder i måneden, men kveld på kveld på kveld?

Poenget mitt her er at det lønner seg å tenke over hvordan det er for den andre parten. Hvordan føles det når mannen sier nei hver eneste kveld? Hvordan føles det når han ikke vil bli med på kino? ikke vil møte nye venner? Ikke interesserer seg særlig for hobbyen til den andre?

Beklager Reinsdyr, men det er ikke slik at man gjør hva faen man vil i et forhold. Man er nødt til å hensyn til den andre parten.

Et forhold er gi og ta. Man vokser sammen, man lever sammen. Man inngår kompromiss om man er uenig

ps: merk at jeg ikke legger skylden på trådstarter, det er ikke dit jeg vil. Ville kunne ha frem et poeng om at isolering foran en maskin ikke er positivt i alle sammenhenger.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Sign in to follow this