Sign in to follow this  
uvisst

Til alle hobbypsykologer på battlefield.no

Recommended Posts

Heihei, noen av dere kjenner meg så tenkte det da var like greit å opprettholde litt anonymitet ved å lage en ny bruker når jeg gir fra meg selv for å se hva den gjennomsnittlige battlefield-brukeren har å si.

Kveldens tema: Selvtillit!

Jeg er i begynnelsen på 20-åra, så da går jeg vel i kategorien ung mann. For tiden farter jeg rundt i grønn uniform men har og hatt litt tid til å tenke, så da tenkte jeg at jeg likevel kunne dele det for å se hva dere har å si...

Jeg føler jeg har spontant dårlig selvtillit, ihvertfall når det kommer til kjærestefronten uten at jeg har noen spesiell grunn til det. Er nærmere 2 meter lang og går vel i kategorien trent og kjekk, jeg trivest med hva jeg gjør og jeg er flink i det.

Damer:

Jeg sliter veldig med å si hva jeg faktisk mener når det kommer til søte jenter, om det er kjærligheten som gjør meg stum og dum eller om det ligger noe bak er vel det jeg er mest usikker på. På fylla er det en helt annen ting, men one night stands er ikke like givende som det var før. Jeg vil ha noe mer!

La meg sette dere inn i situasjonen jeg er i for tiden:

Igjennom en veninne på ungdomsskolen ble jeg introdusert til det som har plaget meg i 6-7 år. Damer kom plutselig på agendaen, men det var annerledes enn den vanlige skolegård-romantikken. Det var noe spesielt. Det gikk som oftest i tekstmeldinger og telefonsamtaler siden hun bodde i bygda ved siden av, selv om det var både kinodate og besøk med i bildet. For noen måneder siden fant jeg igjen den gamle telefonen min der det var flust av meldinger fra "X" (ja vi kaller hun X i denne fortellingen). Da så jeg hvor åpenbart det var at det kunne blitt et forhold hvis jeg hadde vært et oppegående individ. Men den gang ei, jeg gikk de to første årene på VGS et annet sted enn hun og hun fikk seg kjæreste. 3. året var jeg derimot på samme skole og sted som hun og i russetida ble det mye prating og litt mimring. Hun var dog fortsatt i samme forhold, Houston we have a no go!

For ikke så lenge siden ble det slutt mellom X og kjæresten og plutselig kom vi i snakk igjen, og for tiden snakker vi sammen nesten hver dag. Friend-zone ser jeg ikke på som en bekymring, etter noen glass vin og en time eller to med mimring skal jeg klare å bryte den. Problemet er å manne meg nok opp til det. Kanskje jeg er redd for forhold og det ikke er selvtilliten?. Ikke vet jeg, det er opp til noen andre å finne ut! Jeg merker derimot at jeg virkelig sliter å finne de rette ordene når vi snakker sammen og føler det er vanskelig å opprettholde samtalen. Det går som oftest i "hvordan er det å studere?" og ellers tørrprat. Utrolig nok spør jeg her om en ice-breaker/samtaleevne når jeg snakker edru med kvinner på et internett-forum, hva har verden kommet til?

Grunnen:

Jeg kan vel klassifisere barndommen og spesielt ungdomstiden min som ganske turbulent og ikke helt A-4. Skilsmissebarn - ser ikke på det som noe problem, foreldrene mine har altid hatt en god tone og jeg fikk ganske bra oppfølgning når de skilte seg. (jeg var vel 11 år hvis jeg ikke husker helt feil). Men skilsmisse går vel som ganske A-4 nå for tiden, så her kommer det som er litt mer uvanlig får jeg håpe for andre sin skyld:

Min 10 år eldre storebror har vel ikke hatt det like lett, og temperament blandet med dårlig dømmekraft og brennevin med en kort lunte på toppen er sjeldent en suksess, ihvertfall ikke i dette tilfellet. Fra han var 20 til for et halvår siden har vært ganske mørk. Jeg har bodd med min mor der han og har bodd og fortsatt bor. Jeg har opplevd alt fra generell skriking, banning og knuste dører, slåsskamper der venner av min bror har prøvd å roe han ned til situasjoner der både min mors og min egen sikkerhet har vært i stor fare.

Fra jeg var 13 har jeg alltid vært nervøs i helgene når min bror har vært på fest, nettopp fordi jeg vet hvordan han kan reagere og den minste konflikt på en fest kan gå utover oss her hjemme. Når han i fjor dyttet min mor i bakken mens han prøvde å låse seg inn i bilen sin for å fyllekjøre sprakk det for meg. Jeg endte opp med et lite brudd i nesa og han med 4 ribbeinsbrudd og generelt en mørbanket kropp. Jeg har aldri følt meg så selvsikker som i adrenalinrushet etter det basketaket. Men kaster man en stein rett opp i lufta kommer den som ofest ned igjen og treffer deg. Dette var også tilfellet her. Heldigvis har ikke en sterkt beruset mann på 180 cm en stor sjanse for å gjøre motstand når 90kg og 2 meter med edru ungdom setter seg på ryggen hans og holder han nede til politiet kommer. Etter dette har det vært musestille siden han skjønner at jeg er lei av tullet hans.

Men selvtilliten og og trua på meg selv er fortsatt manglende på damefronten. Det begynner å komme seg på andre fronter, sikkert på grunn av at jeg blitt flink i det jeg driver med for tiden. Men jeg kjenner jeg ofte tviler på meg selv og den følelsen tærer på meg og gjør meg mindre effektiv i mitt arbeid.

Løsningen:

Det er ikke en ukjent påstand at trening og resultater booster selvtilliten, men jeg føler ikke det slik. Jeg trener 4-5 ganger i uka, både kardio og styrke, føler ikke at det gir noe fremgang.

Hva har dere å si? Jeg vet det er wall of text men håper og tror at de som leser dette underforumet tar seg tid til å lese godt igjennom og sette seg inn i det.

Psykolog er et alternativ, men vil først høre hva "mannen i gata" har å si.

Flaming og useriøse svar har ingenting i dette underforumet å gjøre, jeg minner dere på det før en moderator gjør det.

Edited by uvisst

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ai touchy tema! :D

Hmm vet ikke helt om jeg vil svare her da dette er et veldig touchy tema hos meg selv faktisk. Og jo mere jeg tenker og skriver om det jo mere deprimert blir jeg selv.

Jeg har selv hatt en vanskelig oppvekst med mobbing og dårlig selvtillit.

Nå er jeg over dette da, men ser det er mye jeg har mistet pga dette og det er den sosiale inteligensen rettet mot jenter. Jeg har mange jente veninner, men det går aldri lengre. Blir veldig fort nervøs og det blir bare tørrsnakk rundt det hele når jeg har en samtale med de. Og det irriterer meg noe grenseløst. Selv så er jeg snart midten av 20 årene og har enda ikke hatt noe forhold til ei jente.

Nei uff jeg kjenner jeg ikke skal grave dypere her nå.

Men bare for og si det for og ha sagt det. Du er overhode ikke alene det skal du vite vertfall !!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kan godt hende det sitter ifra barndommen, men for meg virker det lite sannsynlig at det har noe å gjøre med historien om din bror.

Hvis du ikke har vært i ordentlige forhold tidligere er jo dette en ny "barriere" som skal brytes. Jo lengre du går og gnager på det jo mer bryter du ned selvtilliten din i forhold til problemet. Selv om du gjerne vil inn i et ordentlig forhold kan det også hende at det ikke er det riktige for deg enda.

Edit: Og som Zen0x sier så er du absolutt ikke alene. Har kompiser på 29 som aldri har hatt forhold, selv ikke i to uker i åttende, og merker at det har blitt slik for min del etter mitt siste lengre forhold.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tja hva skal man si, jeg er der selv, når det gjelder jenter altså ;) Og min bakgrunn er ikke like hard som din så jeg vil kanskje ikke si at bakgrunnen er hovedgrunnen selv om den helt klart kan spille en rolle. Dette går vel mer på generell selvtillit.

Når det gjelder det med å innse år senere at man kunne hatt ei dame der og da har jeg vært borti. Mobbet på barne- og videregåendeskolen rimelig hardt og det hjalp absolutt ikke på selvtillitten, ikke var jeg noe populær hos jentene heller utenom den "stakkar deg" omsorgen man får som egentlig bare er salt i såret. Var på videregående ei var veldig kontaktsøkende (men sjenert), noe jeg i ettertiden har slått hodet i veggen over siden det nå var klart at hun likte meg da. Nå har hun seff type, livet er morsomt sånn.

Utenom det har vi kanskje samme problemet utifra hvordan jeg har forstått det, finn ei søt jente og prøv å finne noe vettugt å si, det går bare ikke og ender opp med tomt prat om teite temaer, spesielt som jeg drar ut til det blir møkk kjedelig. Det er ikke lett, og det krever trening i det sosiale bare egentlig, "bare".

Personlig så har det vanligvis gått i den leia at jeg har touched innpå slike tema det kan bli flørting ut av, for "å ta tempen" så å si. Men der igjen er jeg utrolig dårlig på å tolke signaler damer sender ut, de er på en helt annen frekvens enn meg. Burde egentlig blitt slått i hodet med en spade som det står "Jeg liker deg!" på. Det har endt opp med at jeg har gått lei så å si, og bare spurt rett ut hvordan ting er mellom oss og hva jeg kan forvente i framtiden. Dette med vekslende hell selvsagt, men jeg mener jeg har kommet styrket ut av det da man for det første slipper å gå videre i usikkerhet, samt at man får litt trening med damer uansett utav det ' />

Det er muligens sosial trening og selvtillit dette går på, hvertfall i forhold til det jeg har erfart. Å trene styrke trenger ikke nødvendigvis hjelpe på selvtillitten slik man ønsker, det eneste som hjelper der er å være sosial og prøve deg fram.

Med denne aktuelle jenta ville jeg bare spurt henne hvordan ståa er, spesielt når du og hun har historie og du er sikker på at det hvertfall var noe mellom dere. Spør henne rett ut, på en forsiktig måte. Drit i om det blir kleint, plutselig får du et positivt svar og da er snøballen på vei mot paradis Enkelt?

Godt mulig alt dette ikke gir mening men, jeg prøvde tongue.png

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg tror det Sekt sier er lurt.

Sosial trening. Folk er forskjellige og reagerer forskjellig i ulike situasjoner.

Tror ikke det finnes én icebreaker som hjelper for alle. Tror det handler om å forberede seg.

To ting jeg tror er lurt:

1. Vet du om noe hun interesserer seg for/en hobby hun har? Spør henne om det. Få henne til å snakke, kom med oppfølgingsspørsmål. Ikke jobb/skole//andre ting man "må" gjøre.

2. Hva er det du gjør som er interessant? Fortell om det hvis hun ikke spør, uten å overdrive.

Finn balansen mellom det å lytte og prate. Hvis du tror du kommer til å gå tom for ting å snakke om, eller bare kommer på kleine emner som vær og jobb/skole, kan det være lurt å ha forberedt seg.

Det er aldri galt å forberede seg litt når man skal være sammen med noen man liker godt. Ha et par temaer i bakhodet før du møter dama, slik at du kan plukke frem de hvis samtalen stopper litt opp. :D

Som sagt, tror ikke det finnes én fasit her. Man må prøve og feile. ' />

Liker hun deg, kommer hun til å se bort ifra at du er litt klønete. p

Share this post


Link to post
Share on other sites

Du kan jo prøve å gå til en psykolog i en liten stund, se om det hjelper. Ellers er det bare å dra ut å være sammen med folk.

Ang jenter.. Det er ikke meningen at du skal si det du føler. Btw, friend zone er alltid en bekymring når dere snakker sammen hver dag! Snakker dere ikke IRL? Kun over nett liksom? Snakk sammen mer IRL og mindre over nett i så fall. Grunnen til at du sliter med å holde samtalen gående er #1 at du liker jenta så godt at du er redd for å drite deg ut, og #2 at du kanskje ikke har så mye erfaring med det? Easy fix. Prøv å ikke heng deg så mye opp i jenta (jeg tar bare utangspunkt i at du ikke kjenner a så godt), ikke snakk med henne hver dag (lat som du har et liv :D), og sosialiser mye og få en feel for hva jenter liker å snakke om (protip: det er ikke det samme som du liker å snakke om).

Du trenger ingen icebreaker, bare ikke force the subject. Smil mye, nikk, og le ( ikke hysterisk retard-latter). Liker hu deg hjelper hu samtalen godt.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det beste tipset jeg kan gi deg er; gå et annet sted med disse problemene. Sett at det faktisk er reelle problemer du sitter med som bør løses er ikke tips fra denne gjengen noe du bør ta med deg i bagasjen.

Du er inne på det selv, med tittelen "Hobbypsykologer", og denne tittelen i seg bør vel si alt. Jeg ville i hvertfall ikke forsøkt å løse problemer med barndom og selvbilde ved å ta tips fra anonyme forumgangere.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Det beste tipset jeg kan gi deg er; gå et annet sted med disse problemene. Sett at det faktisk er reelle problemer du sitter med som bør løses er ikke tips fra denne gjengen noe du bør ta med deg i bagasjen.

Du er inne på det selv, med tittelen "Hobbypsykologer", og denne tittelen i seg bør vel si alt. Jeg ville i hvertfall ikke forsøkt å løse problemer med barndom og selvbilde ved å ta tips fra anonyme forumgangere.

Ikke hør på han. Det er lov å spørre om tips og råd, så lenge du (som du indikerer i emnet) forstår at dette ikke er råd fra profesjonelle, eller bestemmelser som blir tatt på vegne av deg.

Tullete post, etter min mening.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kan være mange her inne som har erfaring på slike felt, kanskje ikke med nøyaktis samme bakgrunn med med samme problemene, å høre hvordan de takler dem og evt har kommet seg videre er jo egentlig ganske bra for alle som tar interesse av en slik tråd :D For min del må flere komme med innspill hvis de sliter/har hatt samme problem.

Og når han faktisk lager en ny bruker, utleverer seg selv og spør om råd, vil jeg si det viser respekt å bidra med sine egne erfaringer og synspunkter som er det han spør etter. Vanskelige emner dette så jeg skjønner vedkommende godt.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Tja - jeg har både hatt en trygg oppvekst og jeg har god selvtillitt - allikevel er jeg i synsehumør jeg og!

Allikevel - det finnes selvfølgelig situasjoner hvor jeg er "ukomfortabel" og hvor jeg vet at jeg er "dårlig". Noe annet ville vært unormalt. I tilegg, dersom man skulle finne på å bli forelska så følger det naturlig med en følelse av usikkerhet og nervøsitet. Hvis det skulle vare mer enn 1.5 år (forelskningsnormen!) så er det kanskje ett problem - se det som et resultat av en tilstand og ikke som en 'uforanderlig' personlig egenskap.

Kommunikasjon - Etter lang tid sammen med samme dame så har vi begge innsett at jeg ikke forstår hva hun mener dersom hun forteller halve historier eller kommer med antydninger. Jeg vil dog ikke gjøre dette til "mitt" problem - det er like mye hennes ansvar å kommunisere på en måte som gjør at jeg kan skjønne det. Dette gjelder mange parforhold - jeg tror ikke løsningen er at menn kommuniserer mer "som damer" - tror heller at de skal snakke tydelig dersom det er noe de mener typen skal få med seg :-)

Jeg synes godt at man kan si hva man føler (ikke enig med krooked der) - uten at man trenger å utbrodere en masse detaljer, gjøre det til en fisketur for sympati eller noe sånt. Hun lurer sikkert på hva du synes om henne og hva du vil - igjen, ikke ta vekk all spenning ved å komme med alle slags detaljer, men hun må forstå hva du er ute etter. Det jeg er enig med Krooked i er at det er best å møte IRL - gjerne i "god setting". Det er bra å gjøre ting sammen - ikke kun snakke. Jeg (og jeg tror mange andre menn) blir fort ferdige med tomsnakk dersom det blir mye av det (:D). Dersom man gjør ting sammen så får man mer å prate om.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg ser en rekke problemer ved å legge ut om følelsene sine. Damer elsker å grave etter info i en evighet, og det er en kort vei fra å legge ut om litt følelser til å dumpe alle problemene sine (hu kommer til å forsikre deg om at det er helt trygt!) - og det har kun negative effekter IMO. Vis hva du mener og føler med handlingene dine du, ingen grunn til å drive å bli så touchy feely. Men du får se selv. Folk har forskjellige meninger og erfaringer, du må jo nesten bare se selv hva du velger å gjøre. Men en universal truth er at om du er interessert i dama kan du ikke drive å snakke med hu over internett. Vær direkte, be henne ut eller noe. Da får du vite hvor du står, slipper å kaste bort tida di visst det ikke er noe - Er det noe, vel da er du jo golden.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kort oppsummert så har du grei selvtillit på de fleste områder i livet, men ikke når det gjelder damer. Hvis det bare er det som plager deg så er det ikke veldig "heavy" greier du sliter med.

Det virker som om mange gutter er redde for å bli avvist av damer og derfor tar lite initativ. Det er svært sjelden at man kan ta for mye initiativ ovenfor damer. Til tross for mange år med likestilling forventer de fleste damer at det er mannen som er den pågående og førende part. De fleste damer vil si ifra om du blir for pågående, men om du bare sitter passiv får du ingen tilbakemelding fra dem. Da tenker de bare i sitt stille sinn at "herregud se alle signalene jeg sender til deg, ta et hint og kyss meg da din dust!" Tørr å vær litt tøff og bask. Husk at det er de "slemme" guttene som drar damer og ikke de som bar er snille.

Generelt sett er det alt for mange mennesker som bruker veldig mye tid på å grue seg til ting. Ofte er det mye værre å grue seg til noe enn når det faktisk skjer. Feks er det værre å gå å grue seg til eksamen, enn faktisk å sitte der. Gå å tro at man kanskje får sparken på jobben, enn den dagen det faktisk skjer.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jeg ser en rekke problemer ved å legge ut om følelsene sine. Damer elsker å grave etter info i en evighet, og det er en kort vei fra å legge ut om litt følelser til å dumpe alle problemene sine (hu kommer til å forsikre deg om at det er helt trygt!) - og det har kun negative effekter IMO. Vis hva du mener og føler med handlingene dine du, ingen grunn til å drive å bli så touchy feely. Men du får se selv. Folk har forskjellige meninger og erfaringer, du må jo nesten bare se selv hva du velger å gjøre. Men en universal truth er at om du er interessert i dama kan du ikke drive å snakke med hu over internett. Vær direkte, be henne ut eller noe. Da får du vite hvor du står, slipper å kaste bort tida di visst det ikke er noe - Er det noe, vel da er du jo golden.

Vel, litt uenig.

Som jente kan jeg si at, ja, jeg syns less is more. Men hvis en kar jeg har et godt øye til hadde sagt (og det hadde vært et ærlig utsagn) noe á la: "Du gjør meg nervøs, og det føles som om hjertet mitt går ut av rytme når jeg ser deg." eller noe annet så konkret, på grensen (og kanskje over) klisjé; hadde jeg seff blitt forelska på flekken.

Det er noe som jeg - helt subjektivt, selvsagt - syns er søtt og sjarmerende. Hvis man kort og enkelt kan uttrykke hva man føler. Og at det er en sannhet. Selv om hjertet kanskje ikke akkurat går ut av rytme, så forstår man settingen. Trenger jo ikke være konkret heller, si at det føles som sola skinner på deg når hun ser på deg! Haha :D (Nei, ikke si det. Det er muligens litt over the top.)

Men, ja, jeg syns det er ok at man i hovedsak viser hva man føler ved handlinger og gester. Men ord må også sies, og det viktigste da er at man snakker i ærlighet.

Ærlighet er 80% av kjærlighet, vet dere ;)

Det viktigste å huske på er at alt vi kommer med er subjektiv synsing. Du må legge merke til denne dama og prøve deg frem litt forsiktig. Legg ut noen følere, så finner du jo fort ut om hun er mer interessert i "å gjøre" enn "å prate"! (Det virka dirty, men jeg mente det ikke slik.)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jeg ser en rekke problemer ved å legge ut om følelsene sine. Damer elsker å grave etter info i en evighet, og det er en kort vei fra å legge ut om litt følelser til å dumpe alle problemene sine (hu kommer til å forsikre deg om at det er helt trygt!) - og det har kun negative effekter IMO.

Helt enig - men det er mulig å kommunisere hovedpoenget på en måte som IKKE kan misforståes - uten å bli med på ett dybdeintervju etterpå!

Legg ut noen følere, så finner du jo fort ut om hun er mer interessert i "å gjøre" enn "å prate"!

tja - pass på at "føleren" ikke kan misforståes eller må "tolkes" - ikke kommuniser som en dame :-)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Studier viser (se, nå tar dere posten min mer seriøst! JK er reelle resultater) at enkelte som bruker mye av ungdomstiden sin på å sitte inne/spille PC (som mange av oss her inne har gjort) så kan man falle bak sosialt sett og underutvikle forståelsen for sosiale situasjoner og ha mindre forståelse sammenlignet med dine jevnaldrende. Nå sier jeg ikke at det er det som har skjedd med deg, men jeg er rimelig sikker på at det har skjedd med meg feks.

Hadde en jente på ungdomsskolen som likte meg veldig godt og jeg likte også henne men jeg fikk aldri guts til å hoppe i det og gi det en sjanse så etter altfor lang tid med dansing rundt grøten så bare sa jeg "sorry, det blir ingenting" - ikke engang et forsøk.

I etterkant så kan man jo angre og alt det der og tenke at herregud for en idiot jeg var som ikke bare prøvde men fakta er at du er sannsynligvis en-to-tre erfaringer bak dine jevnaldrende og det er klart at du føler et lite press da - stort eller lite, merkbart eller ubevisst - og jeg personlig tror det er dette presset om at "herregud nå har jeg havnet bak og nå forblir jeg bak for evig tid" som sliter på mange unge kvinner og menns psyke. Personlig så tenker jeg lite på det da jeg ikke er mer en 20 år og om det er et problem for evt. kvinnfolk at du ikke har hora rundt med halve bygda så kan de rykke og reise. Men eneste måten og utvikle den samme sansen og feelingen for situasjoner er jo å få personlig erfaring innen emne - som du sier selv så får man selvtillit av å trene på ting og mestre det.

Så nei, jeg har ingen råd til deg siden jeg ikke er en profesjonell så skal ikke komme med hobby-råd da det fort kan gjøre mer skade enn godt. Men høres ut som for meg at du ikke har noe større problem en at det kan fikses ved å bare la praten dere imellom ta dere dit den fører dere.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ærlighet er 80% av kjærlighet, vet dere :D

Ukorrekt. Hvis du er helt ærlig hele tiden i et forhold, er du enten ekstremt monoman eller singel. Noen ting velger man å si, andre ting velger man å holde for seg selv.

Mitt råd til trådstarter må være dette: Du er åpenbart litt for smart for ditt eget beste (ikke for å smigre eller noe), og kanskje er problemet ditt at hjernen kommer i veien. Det er det vanskelig å gjøre noe med, men ikke mat hjernen ved å legge intrikate slagplaner for hvordan du skal gå frem. Se en film sammen, og gjør det til kveldens prosjekt å finne et naturlig tidspunkt for å legge armen rundt skuldrene hennes elns (men ikke

). Når du først har gjort det, blir resten veldig enkelt og intuitivt. Det er ingen skam å bli nervøs og komme i stemmeskiftet en gang til i slike situasjoner - denslags er mye mer tydelig for deg enn for andre.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ærlighet er 80% av kjærlighet, vet dere ;)

Ukorrekt. Hvis du er helt ærlig hele tiden i et forhold, er du enten ekstremt monoman eller singel. Noen ting velger man å si, andre ting velger man å holde for seg selv.

Hahaha :D

Det er ti bokstaver i kjærlighet. Åtte i ærlighet = 80% av kjærlighet.

Dessuten; siden når er 80% hele tiden? Så velger man å holde 20% for seg selv da? :lol: Men det var uansett bare et spill på ord, jeg har ingen konkrete tall på hvor mye ærlighet som bør være i et forhold. Skulle bare illustrere et poeng. :D

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ærlighet er 80% av kjærlighet, vet dere :D

Ukorrekt. Hvis du er helt ærlig hele tiden i et forhold, er du enten ekstremt monoman eller singel. Noen ting velger man å si, andre ting velger man å holde for seg selv.

Hahaha ;)

Det er ti bokstaver i kjærlighet. Åtte i ærlighet = 80% av kjærlighet.

Hehe, tok ikke den, jeg. I've gotta get out more. :D

Share this post


Link to post
Share on other sites

Uten å ha lest alle svarene her så er vel mitt råd enkelt og greit å gi litt faen.

Ikke at du skal gi faen i jenter å gå the gay way, men gi litt faen i å tenke så mye på det. Om du prøver deg på en jente du liker, hva er det værste som kan skje? Du får et nei takk, hva så? Værsegod neste!

Det er forbanna mange fisk i havet.

Jeg slet også, noe sinnsykt, med dårlig selvtillit tidligere. Dette gjorde jo at jeg var like flink sosialt som en retardert bjørn, men så kom jeg til å tenke på at om en jente ikke liker meg for den jeg er, så er jo ikke det mitt problem. Det er jo hennes, er jo hun som går glipp meg.

Og slik burde du også tenke smile.png

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Sign in to follow this